I dag var planen å ta turen til Tusenfryd, eller Superfryd som min datter kalte det. Men på grunn av litt dårlig planlegging, og nesten like dårlig vær, bestemte vi (les meg) at det skulle bli en tur i skogen. Kl 10 ble det bestemt hvor, og etter litt org'ing fikk vi satt kursen mot Ski ved 12 tiden. Vi, er i dag min datter og jeg.
Post 49 - Stunneråsen / "Stunnerøya"
Etter å ha passert Ski "sentrum" og videre på Siggerudveien, fikk vi parkert bilen på en barnehage ved krysset mellom Fv33 og Rv 154. Derfra gikk vi ca 400m mot Fv33 og noen meter opp i veien før vi tok av på en blåmerket sti mot venstre (vest). Men først måtte vi hilse på den snille hingsten som stod langs veien.
Deretter satte vi kursen inn på stien og ble møtt av en stor eng med hvitveis. Humøret var på topp hos oss begge, og vi gledet oss til turen. Det ble mange stopp, bl.a. for å se på maurtuer, antatte dyr (kvister) og snodige formasjoner i bakken.
Mitt skjulte motiv for turen var å gi Ellie en innføring i både kart/kompass og fyring av bål med tennstål, eller jokkastikke som jeg kaller det. Så i det vi satte kursen inn i skogen, la jeg inn en kjapp stopp for å forklare hvor vi var, hvor nord var på kompasset og hvordan vi måtte passe på å legge merke til ting i terrenget. Som f.eks høyder. Noen meter inn i denne engen av hvitveis og maurtuer innså jeg at det var bare å glemme på denne turen. Vi kan alltids lære, men nyte "nuet" det gjør vi nå.
Etter mange stopp, og noen småfrustrerte "VI GÅR VIDERE!", møter vi på et hogstfelt. Og jeg forklarer at dette er en plass hvor huggormen liker seg, og at hvis vi er heldige så kanskje vi kan finne en. Må jeg igjen gå inn i meg selv og ta en ny vurdering av hvor smart det var å si. Men hun er en tøffing og kommer seg igjennom med kun noen få ytringer om at vi bør bevege oss samlet over dette feltet.
På andre siden av dette hogstfeltet begynner vi å nærme oss den vinteråpne stua på Skeidarkollen. og vårt merke for ca halvveis til post 49. Her tar vi en kjapp teknisk hvil, før vi igjen setter kursen videre på den blåmerkede stien. Et nytt forsøk på å forstå kart, igjen kort leksjon. Vi har i det minste oppnådd en forståelse for de blå malingsflekkene på trærne. Ser på det som et fremskritt.
Posten vi skal besøke stod tørr for føste gang, etter siste istid, for 11500 år siden. Dette er et sted som tidligere, da for 11000 år siden ble betegnet som en øy. Posten står på høydepunktet som sier 208 m.o.h., og var på den tiden stedet hvor kysten møtte land. Helt ærlig så er ikke dette den mest spennende posten, men som far gav dette meg mange muligheter til å fortelle mer om istiden (som var favorittfilmen hennes for noen år tilbake). I tillegg så er det en gammel steinalderplass like ved posten.
Etter ca 1 time når vi toppen på latterlige 208 m og vi gjennomfører den rituelle stempling av Kjentmannsbok og bilder. Samtidig tar vi en fortjent pause med sjokolade, mentos og brus. Det blåser ganske kraftig i dag og vi blir litt kalde. Så for å gå over til leksjon nr 2, så finner jeg fram jokkastikka og vi prøver å få til en liten flamme. Ellie får sine forsøk, og klarer til slutt å få til en god gnist. Ler litt for meg selv når jeg tenker på at man som barn ikke skal leke med fyrstikker. Det var ingen som sa noe om tennstål.
Vi tar sammen en beslutning om å gå videre til steinalderplassen, og en kjapp titt på kartet sier meg at det uansett er den raskeste og smarteste veien tilbake.
Kort tid etterpå er vi ved steinalderplassen og vi leser på skiltene som er satt opp der. Jeg forklarer at det i 1928 ble funnet flintsteiner og tegn på at det for mange tusen år siden bodde mennesker her. Skiltene viser skisser over hvordan det da så ut her, og jeg videreformidler til Ellie ved å peke og tegne med fingrene. Hun er mer opptatt av en snegle hun fant. jaja.
Vi krysser en stor slette med gress. Det som en gang i tiden må ha vært landsbyen til steinalderfolket. Og finner en flott bronseplate som opplyser oss om det samme vi leste på andre siden av gressletten. Spiller ingen rolle nå, for nå skal vi leke "har'n". Jeg setter fra meg kameraet om starter å filme leken. Skulle ønske jeg kunne lastet den opp, for vi hadde det utrolig moro. Området var fullt av hull etter jordrotter.
Etter leken og løping er vi begge litt slitne og setter kursen hjem. Av erfaring vet jeg at dette er den kjipeste tiden på turen og forsøker å sette i gang litt sang og moro. Fungere ikke helt. Noe syting, sjokolade og mentos senere er i tilbake på Skeidarkollen. Resten av turen handler i hovedsak om motivasjon. Og vi kommer til slutt tilbake til asfalten og de siste 400m tilbake til bilen. 300 av de meterene bærer jeg Ellie på armen og hun sovner nesten før vi er framme.
Min oppsummering er at hun fikk en innføring i istid, steinalderen, kart, bål og sti-merking. Hennes oppsummering: rekker vi å se film når vi kommer hjem... Min trøst: når hun la seg, sa hun at dette var enda en fin tur.
Turen var på ca 6-7km og tok oss ca 3 og en halv time.
- Kjære Ellie, takk for turen!
Alle bildene fra turen:
 |
| Post 49 (2010) - Stunneåsen |
