Post 13 - Flyvrakrester i Dammyrdalen og post 14 - Otertjernsrenna
De siste dagenes utflukter har gjort at kroppen trengte en litt sen start på dagen. Det regner litt, men fint nok vær til å kunne ta seg en tur. I dag bestemmer Kenneth og jeg oss for å ta turen inn i Sørkedalen for å ta en nærmere titt på flyvrakrester fra 1952 og Otertjernsrenna som ligger vest for den vestligste parkeringsplassen i Sørkedalen.
Den 13. september 1952 drev 4 Thunderjet jagerfly et simulert angrep over Holmenkollen, der et av flyene kom litt ut av formasjon som til slutt gjorde at to flyvinger kom i hverandre og sørget for at et av flyene mistet halevingen og dundret i bakken. Piloten fikk desverre ikke skutt seg ut i tide og døde momentant. Det meste av flyvraket ble fraktet ut av marka, men turbinen og halevingen er fortsatt å finne der ute. Og disse ville jeg gjerne se. Jeg fant mer spennende om Thunderjet flyene på nettet, om dette er samme historien er mye mulig.
Noe støl i rompa etter en sykkeltur i nordmarka noen dager tidligere gjorde starten litt vond, men varmen kom fort og det samme gjorde flyten. Det var en veldig fin og slakk tur fra Skansebakken og frem til Fløyta. Derfra begynte de noe kraftigere stigningene mot Dammyrdalen. Det var noe snø i de skarpeste svingene og stigningene, og etter et stykke var det like greit og legge i fra oss syklene og ta bena fatt. Nærmere posten kommer vi til en hytte med vedskjul og våpenet på toppen av flaggstangen tilsier at dette er en speiderhytte. Men en titt inn vinduet og synet av alle de tomme spritflaskene tyder på noe helt annet. Vi går videre oppover mot posten.
Halevingen skal ligge like NV for hytta, men det terrenget vi møter der er veldig bratt så vi bestemmer oss for å gå til turbinen hvor posten står. Det er 900m meter mellom halevingen og turbinen. Vi tenker at vi får se om terrenget er mer gjestmildt lenger opp. Det er det ikke, så halevingen blir fort lagt på is og heller besøkes senere en gang.
Til slutt finner vi punktet som sier at vi er like ved posten, og vi prøver desperat å finne en måte å krysse bekken som renner langs skogsveien. Det er mye smeltet snø og bekken er såpass stor at det er vanskelig å krysse uten å bli veldig våt. Vel oppe på posten og med en halvliter vann i skoen ser vi posten. Turbinen ligger som en skinnende klump med vridd metall som naturen har prøvd å ta til seg. Det er spennende å se hvor lite rust det er, og merker etter flammene som må ha vært mens den var i bruk. Endel av bladene i motoren sitter fortsatt igjen. Det er tydeligvis noen sleipe folk som har vært her og tatt med seg diverse suvenirer, men heldigvis oppleves turbinen som relativt uberørt. Vi knipset noen bilder og satte kursen tilbake til syklene, med mål mot Heggelielva.
Sykkelturen opp mot Heggelielva er det tøffeste partiet på turen, men en hard oppover bakke på 2 km. Posten skal være relativt lett å finne sett ut i fra hvor nærme den er veien. Dette viser seg å være totalt feil.¨
Post 14 - Otertjernsrenna
Otertjernsrenna var en tømmerrenne anlagt som nødløsning etter at et ras blokkerte den vanlige fløteveien ned Heggelielva til Sørkedalen. Det ble brukt store mengder dynamitt for å lage denne renna. Jeg har tidligere besøkt et teknisk vidunder like ved Steinsfjorden. Der tømmeret ble fløtet opp for så å kunne fløtes videre mot Peder Ankers sager i Lysakerelven. Om du vil vite hvorfor Nordmarka og tømmerfløting var viktig anbefaler jeg sterkt at du leser her. Her kan du nemlig lese om Kongers gjeld til private eiere, og selve grunnlaget til Nordmarka.
Vi brukte mye tid med å klatre opp og ned den bratte høyden mot der posten skulle være, og fikk igjen et slag i fjeset når vi tok tid og leste litt nøyere i Kjentmannsboken. Da fant vi lett veien til posten og kunne konstatere nok en post i boks. Det var en spennende og tydelig grop som i dag var godt grodd igjen. Renna ble tatt i bruk i 1924 og ble dårlig i 1934, da fant man en bedre løsning på fløting av tømmeret.
Da vi hadde funnet den siste posten vi skulle ta for dagen ville vi utforske Otertjerna som skulle være gode villmarksvann å fiske i. Vær, vind, tid og føre gjorde at vi måtte avbryte. Men vi fikk med oss en høyde på 531 moh.
Sykkelturen tilbake ble et kappløp mot hverandre. Det var mye nedoverbakke og de flate strekningene ble tråkket i høyt gir og gav stor fart. Vi brukte ca 30 minutter tilbake til bilen. En flott sykkeltur sådan.
Fredag 14. Mai 2010
Post 48 - Trekkflåten ved Svartoren
Takket være Kr.himmelfartsdag så er det langhelg og jeg har akkurat kommet tilbake fra en overnattingstur i Nordmarka. Forsøk å få fisk i Bjørnsjøen, uten hell. Alt vi fikk var en halvdød sik på 250g. Turen var hovedsaklig for å fiske og få tid ute, enda Kenneth og jeg overnattet kun 2,5 km unna post 30 - Haklokroktjernet.
Klærne er såvidt tørre da vi setter oss i bilen og kjører til Bysetermåsan i Østmarka. Vi skal fiske oss rundt Svartoren, og skal bruke post 48 - Trekkflåten ved Svartoren for å krysse vannet og fiske oss tilbake mot skogsveien. Svartoren er ca 2,5 km lang og gjennomsnittlig ca 15 - 20 meter bred. Og skogsveien ned til sørenden av Svartoren fra parkeringsplassen er ca 0,5 km. Det er mulig å parkere like ved Svartoren, men da vi var der hadde to apekatter parkert på en måte som sperret for oss andre. Sender herved en banan i posten til disse to.
Fiskelykken hittil i år har vært like tilstedeværende som snø i Sahara, men håpet er likevel stort. Vi rigger opp stengene våre og starter å fiske oss oppover. Det er noen få vak, men lite hell på turen. Vi merker at man nesten fisker i kø her, og de få gode vakene vi finner blir fort stoppet av to kanoer.
Siden vi valgte å starte fisket opp fra østsiden og å gå nære vannet så er terrenget noe krevende, men overkommelig. Det er noen steder med bratt terreng og noe tett vegetasjon. Like før vi kommer til flåten er det en liten bekk. Passasjen der trekkflåten befinner seg er det relativt smalt og ca 10 meter bredt. Vi fikk stemplet bøkene og knipset noen bilder og trakk oss fort over og tok en liten pause før vi fisket oss nedover på vestsiden. Fiskelykken var ikke med oss i dag heller, og turen tok oss ca 3 timer. Om du ønsker å ta posten uten fiske vil det ta deg maks 45 minutter om du velger vestsiden hvor stien er enklere.
Svartoren er demmet opp i sørenden og dette ble gjort tidlig på 1800-tallet for å lettere fløte tømmer. I 1958 erstattet man tredammen med stein og sement. Det pleide å være klopper over Svartoren men de ble ødelagt i 1993 og Foreningen ØX fant på den geniale løsningen om å lage en trekkflåte. Noe som var en lettelse for kanopadlerne. Foreningen ØX foreslo i sin tid å ha "tax free" på flåten da den krysser grensen mellom Ski og Enebakk :-)
Jeg møtte opp på kontoret til Skiforeningen og måtte vise frem bevis på at jeg har besøkt 15 poster. Beviset er hull-merker i Kjentmannsboken, som man stempler på hver post. Så her er det ikke noe juks :-)
Det er ikke verdens største merke akkurat, men utrolig morsomt å ha. Neste merke blir når jeg har tatt 25 poster.
Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle ta en tur denne helgen fra fredag til søndag. Nøyaktig hvor og hvilke poster jeg skulle ble ikke bestemt før etter jobb denne fredagen. På vei ut av sentrum stoppet jeg ved Magasinet, en villmarksbutikk like ved Gunerius, og kjøpte et par nødvendige ting. En Jervenduk Thermo, en jokkastikke og noen varmeposer som nødløsning. Også satte jeg kursen hjem. I bilen prøvde jeg å tenke ut hvilke poster som var aktuelle. Planen var å kunne gå på skogsveier, som nå skulle være fri for snø. Jeg visste det ville ble sent, og at jeg mest sannsynlig måtte tilbringe første natten i bilen.
Til slutt fikk jeg bestemt meg for å ta postene, 16, 18 og 19. Og startstedet ville være Damtjern. Etter mye om og men var jeg fremme, OG hadde kontanter til parkering, ca kl 03.30 natt til Lørdag.
Lørdag 01.Mai 2010
Dagen startet kl 07.00 med regn og sur vind. Jeg bestemte meg for å dele dagen i to, hvor første del var å gå ca 4 km i retning NØ for Damtjern. Og andre var å gå vest fra Damtjern forbi Storflåtan deretter nord mot Spålen. På denne måten kunne jeg utnytte det at jeg måtte forbi bilen igjen til å tørke meg litt.
Post 18 - Djevelens Punsjbolle
Jeg kledde på meg regnbukse, forsvarets fotposer, feltjakke og caps. Tok med camelback på ryggen og en lårlumme til diverse. Og satte i marsj retning NØ. Til tross for regn og vind holdt jeg meg varm og i godt humør.
Etter ca 1,5 km tok skogsveien slutt og det gikk over til stier med sporadiske flekker med våt snø. Og der snøen skjulte stien, viste store elgespor veien. Der jeg ble usikker på retningen, stolte jeg på skogens konge. Gamle elgespor i smeltet snø ser betydelig større ut enn hva de var som ferske slik at elgen kunne se ut til å ha vært ca 10m høy. Har også lagt merke til at elgen liker å plage maurtuer. Nesten samtlige maurtuer i dette området hadde 2 eller flere elgespor i seg.
Litt inn i skogen møtte jeg på en hytte, som jeg regner med ut i fra historien i Kjentmannsboken at er en speiderhytte. Åsa hytta. Denne hytten gjorde det lettere å konstantere hvor på kartet jeg er. Jeg har med en GPS, men prøver å la være å bruke den. Det er enda noen hundre meter til jeg må skjære av stien og rett ned i det bratte terrenget. Kartet viser noen bekker som vil lede meg til posten, men på denne tiden av året er skogen full av små bekker laget av smeltende snø så jeg går fordi flere små før jeg til slutt finner en som er stor nok til å være der hele året. Herfra følger jeg bekken (Valbekken) et stykke ned. Faktisk så ender jeg opp litt for langt ned, og finner en liten kloppe som også er beskrevet i Kjentmannsboken at befinner seg litt nedenfor posten.. Da skjønner jeg at jeg må gå litt oppover igjen, men benytter anledningen til å ta en del bilder av den store fossen som litt lenger oppe skal være et enda flottere syn. Det er flere punkter langs denne bekken som jeg stopper ved og lurer på hvor posten står. Det er fantastiske og voldsomme fosser. Tidspunktet på året er helt perfekt for å se på dette stedet. Masse smeltet snø. Til slutt kjenner jeg igjen noe fra bildet i Kjentmannsboken, her er posten. På vei hit har jeg tenkt at navnet var noe overdramatisert, men når jeg fysisk stod ved posten selv nikket jeg og var enig. Navnet stammer fra noen speidere fra Hønefoss.
Jeg vil tippe at fossen er et sted mellom 15 og 25 meter høyt, og det er ikke fristende å falle ned. Vannet har over tid gravd seg dypt ned i steingrunnen, og nederst i juvet er det en liten grotte som elven har gravet ut. Her har flere gutter gjennomårene hatt sin hemmelige plass. I tillegg til at dette er en kjennmannspost, fant jeg også en post for Geo Catching (husker ikke helt navnet). Her var det et kokekar fra forsvaret som folk hadde fylt med diverse ting, bl.a. et par lesebriller som manglet er glass. Det stod at man kunne ta med en ting, men måtte da også legge igjen noe. I tillegg var det en notatbok og en penn, som jeg brukte til å legge igjen et lite merke. Bl.a. med link til denne bloggen.
Etter å ha knipset et par bilder satte jeg kursen tilbake mot Damtjern. Det var en post til jeg skulle ta på veien tilbake.
Post 16 - Kjerraten i Åsa ved hjulhus nr 9.
Nesten tilbake til parkeringsplassen ved Damtjern så ser jeg noen sorte rør nede i dalen, og skjerer av skogsveien og ned til rørene. Jeg ender opp like ved noen skilt som forklarer hva disse sorte rørene er. Denne ble bygget for over 200 år siden! Og ble brukt til å frakte tømmer, fra Steinsfjorden og opp i nordmarka! Den hadde en kapasitet på 240 stokker i døgnet. På tiden den ble bygget var den et teknologisk fenomen uten sidestykke. Den stod ferdig i 1809 og var i drift frem til 1850. Den er 3900 meter lang og fraktet tømmer opp hele 389 meter. Det er virkelig fascinerende historikk, du kan lese mer om det her.
Jeg føler en grønnmerket sti ned til neste punkt langs rørene. Herfra kan jeg se posten stå på en stake et lite stykke lenger ned og løper ned. Følelsen av å ta to poster på så kort tid var deilig, og jeg følte at jeg var i god driv.
Jeg kommer med tilbake til bilen og fyrer den opp for å tørke av det værste av fuktigheten. Regnet har for lengst blitt til tung sludd slik at jeg var ganske våt selv på innsiden av klærne. Når varmen kommer seg i bilen begynner jeg fort å bli sigen, og kommer til å tenke på at jeg ikke har spist noe og klokken nærmer seg 12. Jeg får i meg litt mat og leser meldinger på telefonen, jeg har bursdag så det tikker inn masse hyggelige gratulasjoner. Litt i ørska etter maten og varmen svarer jeg på noen, og får meg et par timers søvn.
Post 19 - Janhula
Når jeg våkner har været blitt bedre, og solen skinner.
Jeg titter på kartet og bestemmer meg for en rute, og hvor jeg skal tilbringe natten. Målet er å ta natten i hula på post 19 - Janhula. Etter en grundig gjennomgang av pakning, klær og utstyr ser jeg at det kommer en ny bil inn på parkeringsplassen. Vi utveksler noen ord, og finner ut at vi begge skal samme vei og har planer om å overnatte like ved siden av hverandre. Så da bestemmer vi oss for å møtes ved et punkt langs skogsveien. Han har med seg sykkel og sykler i forveien. Vi har utvekslet telefonnummer slik at jeg kan kontakte han når jeg er ved møtepunktet. Klokken er ca 20 og vi starter. Han sykler i forveien, mens jeg går. Jeg setter på musikk i ørene og går etter sykkelsporene hans og dessverre glemmer å følge med på kartet. Etter noen timers gange begynner jeg å bli noe usikker på veivalgene, men når jeg titter utover ser jeg både Stor- og Vesleflåtan og det ser ut som om jeg er på riktig kurs og fortsetter. Når klokken blir nærmere midnatt skjønner jeg at jeg virkelig er ute av kurs. Kompass og GPS viser helt forskjellige retninger, og GPSen har sluttet å vise kart og egentlig det meste og er dermed ubrukelig. Og kompasset er helt nytt, så jeg tør ikke helt stole på det heller. Samtidig får jeg en tekstmelding fra Christopher som syklet, hvor han skriver at han tok vei og endre opp sør og var nå tilbake i bilen og på vei hjem. Da bestemmer jeg meg for å snu, og gå tilbake og ned til første veikryss for å ta natten der og forhåpentligvis være mer våken til å finne ut av hvor jeg er da. Et par kilometer lenger ned på skogsveien kommer jeg til et kryss og tar av sekken og setter meg inn i jervenduken med kart, kompass og hodelykt. Og prøver å backtracke hvor jeg har gått og bestemmer meg for hvor jeg trolig befinner meg, og sovner lett like etterpå.
Søndag 02.Mai 2010
Jeg våkner kl 06 av lyder like bak meg. Det er en elg. Jeg sitter med hele kroppen inne i duken, og både jervenduken og sekken utenfor er godt kamuflert, slik at elgen har neppe sett meg. Og duken er konstruert for å holde på varme, slik at jeg tror heller ikke elgen har kjangs til å lukte meg. Jeg åpner en luke ganske forsiktig for å se om jeg kan se han, men jeg sitter med ryggen inntil noen steiner og han befinner seg bak meg. Etter kort tid så hører jeg han ikke lenger.
Jeg ser at sola er på vei opp, og at jeg har valgt meg en plass i skyggen. Jeg har ikke vært kald gjennom natta, men begynner nå å kjenne at jeg er kald på tærne. Det er frost på sekken og bakken rundt meg så jeg stikker hånden ut og henter propanbrenneren fra sidelummen på sekken og fyrer opp litt inne i duken for å tørke og varme meg litt. Jeg skrur på GPS og får litt av et sjokk når den endelig viser kart og posisjon igjen. Jeg befinner meg en halvmil unna hvor jeg trudde jeg var, og over en mil unna hvor jeg hadde planlagt å være på dette tidspunktet. I nattensmørke må jeg i går kveld ha oversett et veiskille og da jeg i går så på Stor- og Vesleflåtan stod jeg ikke på nordsiden av vannene slik jeg trudde, jeg var tilsvarende sør for vannene.
Jeg kommer meg ut av duken og får i meg noe mat. Humøret er på topp etter en god natts søvn og litt mat i magen. Det er en bekk som renner like ved så jeg benytter muligheten til å fylle opp vann. Jeg tar frem kameraet og leker meg litt med selvutløser og forsvarets BF (bjørnefitte). Solen skinner, jeg føler meg full av energi og jeg gleder meg til å sette i marsj for å ta post 19.
Post 19 - Janhula forsøk 2
På vei tilbake kommer jeg mellom Stor- og Vesleflåtan igjen, og ler for meg selv over hvor blind jeg må ha vært i natt. Og vel oppe i krysset hvor jeg i går skulle ha gått nord ser jeg hvorfor jeg bommet. Veien nordover er skjult med snø og det var ikke lett å se at det i det hele tatt gikk en vei her. På grunn av snøen velger jeg å legge igjen sekken under et tre, og tar med meg kun det viktigste. Vann, sjokolade og kamera. Kart, kompass, GPS, jokkastikke og noe brennbart har jeg alltid på meg hele tiden.
Det blir en flott stigning fra ca 450 m.o.h til ca 550 m.o.h. på en strekning på ca 4-5 km. Jeg går ikke lenger på bar skogsvei, men i gamle skiløyper med hardpakket snø. Det blir ikke mye tyngre å gå, spesielt uten storsekken (ca 30 kg). Det er fin utsikt og jeg benytter muligheten til å ta noen bilder samt fyre et "obligatorisk" lite bål med jokkastikka og noe tørt gress jeg finner. Jeg slukker bålet og går videre.
Vel oppe på toppen mellom Storflåtaflaka og Nautsundkollen, og jeg må nå skjære av løypa og ut i løssnøen. Fra løypen og til posten er det ca 500meter i luftlinje. Dette viser seg fort å bli den tøffeste etappen på hele turen. Jeg går igjennom snøen hvert 4. skritt og snøen rekker meg til låret. Dette er et myrområde og har endel falne trær liggende under snøen som skraper opp leggene, Jeg bruker ca halvannen time på å komme meg bort til foten av Nautsundkollen hvor posten ligger. Men det er tett skog og ulendt terreng, slik at det blir mye frem og tilbake for å lete etter posten. Senere titt på GPSen viser hvor mye jeg surret før jeg til slutt fant posten.
I denne hulen holdt Fleske-Lars til rundt 1830. Hans rette navn var Jan og han var, i følge Reidar Holtvedts "Fortellinger fra Krokskauen", en fæl tjuvradd. Om sommeren stjal han mat fra setrene i Marka så lenge det var noe å hente der. På vinterføre måtte han til bygds for å hente flesk på stabburene å Ringerike og i Sørkedalen. Det var derfor han ble hetende Flekse-Lars. Ellers levde han av jakt, fiske og bær. Han var også flink til å dreie trekopper og boller. Her skal også Ole Høiland har hatt tilhold etter tyveriet fra Norges Bank.
I dag kunne jeg se en gammel kaffekjele og kasserolle som helt klart må være fra Fleske-Lars' tid. Inne i hulen lå det slipte stokker som kunne brukes som seng. Jeg fikk en rar følelse i det jeg krøp inn i hula, og følte jeg invaderte noens hjem. Jeg var likevel frekk nok til å ta noen bilder før jeg satte kursen tilbake til sekken og til slutt også bilen.
Spaserturen tilbake til sekken var fin, men like før jeg kom tilbake til sekken så jeg det hadde dukket opp noe nytt i løypen. Her lå det en død hare, som nesten hadde fått hodet revet av. Det var ingen tegn til rev eller ulv, slik at det må ha vært enten en hønsehauk eller kongeørn som har tatt den. Det var høyspentledninger like over der haren lå og jeg tipper fuglen har fløyet inn i en av ledningene med byttet og mistet det. Det som gjør meg så usikker er at ørner tar byttet i ryggen og ikke i nakke slik en rev eller ulv ville gjort. Jeg har gitt opp å finne ut av hva det var.
Turen etter jeg fikk på sekken igjen var grei, og jeg kunne kjenne at føttene begynte å bli ganske så slitne. Det var nok en vannblemme eller to på gang, sammen med noen gnagsår. Men det gikk helt greit. Det tok ikke mange timene før jeg var tilbake til bilen og kunne konstatere at jeg nå har tatt nok poster til at jeg har Kjentmannsmerket i bronse :-) Målet er selvfølgelig gull, slik det er for enhver nordmann, så dette er ikke siste turen....
Du kan være kald og hard, og du kan være varm og god. Og så lenge jeg tar vare på deg vil du alltid være der for meg. Du er trofast. Om jeg går meg bort, gir du meg tid til å finne veien tilbake. Du inneholder alt, og lærer meg stadig nye ting. Du gjør meg nysgjerrig. Du er uten unntak alltid rettferdig. Kjære natur, takk for turen!
Etter jobb ringte jeg Kenneth for å høre om han ville være med en tur i marka. Han satt heldigvis og tenkte det samme, og hadde til og med en plan for hvilken post vi kunne ta. Noen minutter senere sitter jeg i bilen, og ca 1 time senere er vi klare for å sette i marsj. Vi parkerte ved Steinset like ved Kjul i Nittedalen og fulgte skogsveien et lite stykke oppover. Det var bratt og relativt kaldt.
Vi kommer til en sving i veien, hvor vi må følge sti resten av veien. Det er fortsatt mye snø, så det blir en treg og tung marsj oppover mot toppen. Et godt stykke opp blir skogen tettere, men samtidig varmere og snøen er i et lite område mer eller mindre borte. Vi kommenterer begge to hvor varmt det var akkurat her, og sier det føles som fønvind.
Videre opp kommer mer og mer av utsikten til syne, og vi kan ense toppen. Vi legger merke til en Elgpost som også er beskrevet i Kjentmannsboken og skjønner at vi er nære posten. Oppe mot toppen sprer vi oss litt for å lete etter posten som skal stå på det høyeste punktet (441 m.o.h.). Og etter litt leting finner vi den. Her oppe er det nesten 360 graders utsikt, og vi kan se både mot Oslo (Maridalen) og over Rotnes og videre mot Varingskollen. Vi tar en nærmere titt på elgposten, hvor faktisk elgen har vært og lagt igjen en lite visittkort.
Mørket gjør utsikten mye bedre. Vi ser lys etter noe som enten er en sportsplass eller et mest sannsynlig en travbane.
Det er langfredag og Kenneth og jeg bestemmer oss for å ta noen enkle poster i Østmarka. Post 45 - Steinkirken ligger av alle steder like utenfor gjerdet til Grønmo avfallsdeponi. Navnet Steinkirken kommer av den naturlige formasjonen på steinene som danner en assosiasjon til kirke. Med huler hvor solen kan skinne igjennom. I Kjentmannsmerke boken er dette merket som en fin post å ta med seg barn på, noe vi også blir vitne til. Ikke at forventningene til en flott naturopplevelse var store, men når man befinner seg ca 60-70 meter unna et digert avfallsdeponi, så forventer man at foreldre klarer å kaste digre bleier inn på deponiet fremfor å legge igjen søppel midt i Steinkirken. Thumbs up!!!
Før vi satte i marsj så var vi usikre på hvor mye snø det kom til å være i marka. Preppingen av skisporene som går øst fra parkeringsplassen ved Grønmo Golfklubb var for en stund siden gitt opp, og tettet med dryss fra trærne rundt. Snøen var fuktig og myk. Og i det vi tråkket ut av veien/skisporet så var det mye vann under all snøen, og vi ble ganske fort våte. Litt surr var det med å finne denne posten også, men det tok oss med på en tur opp på høyden over posten som ligger ca 40m høyere enn avfallsdeponiet. Utsikten var jo fin, men det vi kunne se var Grønmo og anlegget på Klemetsrud.
Det nærmeste vi kom en villmarksopplevelse var digre gaupespor i snøen.
Ved posten ser vi store steiner i en formasjon som skaper et lite rom. Og som beskrevet i Kjentmannsboken så ser det faktisk litt ut som en kirke. Det er åpning i begge ender, og jeg tipper at når solen står på rett sted vil det faktisk gi en liten kirke-følelse. Vi gikk litt rundt i området og utforsket Steinkirken før vi satte kursen tilbake.
Vi kom oss tilbake til bilen og kjørte i retning Enebakk.
Post 46 - dammen ved søndre Trollvann
Det ble en grei liten spasertur frem til post 46 - dammen ved søndre Trollvann. Vi parkerte og måtte gå like ved en gård og der hadde de vært greie og satt opp skilt mot posten. Det var nok mest for å unngå at folk skulle gå tvers over gårdsplassen deres. Men skiltene førte oss til en grei sti.
Føler det er verdt å nevne at det lå en massiv menge med hundeavføring langs hele stien. Et par stk ville selvfølgelig vært helt naturlig og dermed ingen grunn til å nevne her, men antallet og mengden var rett og slett motbydelig. Vi snakker minimum en pr meter ! Hvis du lurer på hva slags hundefôr du bør unngå å kjøpe, så kan du sikkert spørre de som bor på gården like ved post 46!
Posten er satt opp ved en dam som tidligere har demmet opp og laget vannmagasin til en kruttmølle som lå i Ljansdalen. Når dammen er laget er ingen sikre på, men både i 1759 og 1760 eksploderte denne mølla. Og begge gangene omkom det 2 arbeidere. Om du vil vite mer kan du lese om det her.
