Flyvrakrester og Otertjernsrenna

Søndag 16. Mai 2010


Post 13 - Flyvrakrester i Dammyrdalen og post 14 - Otertjernsrenna

De siste dagenes utflukter har gjort at kroppen trengte en litt sen start på dagen. Det regner litt, men fint nok vær til å kunne ta seg en tur. I dag bestemmer Kenneth og jeg oss for å ta turen inn i Sørkedalen for å ta en nærmere titt på flyvrakrester fra 1952 og Otertjernsrenna som ligger vest for den vestligste parkeringsplassen i Sørkedalen.

Den 13. september 1952 drev 4 Thunderjet jagerfly et simulert angrep over Holmenkollen, der et av flyene kom litt ut av formasjon som til slutt gjorde at to flyvinger kom i hverandre og sørget for at et av flyene mistet halevingen og dundret i bakken. Piloten fikk desverre ikke skutt seg ut i tide og døde momentant. Det meste av flyvraket ble fraktet ut av marka, men turbinen og halevingen er fortsatt å finne der ute. Og disse ville jeg gjerne se. Jeg fant mer spennende om Thunderjet flyene på nettet, om dette er samme historien er mye mulig.

Noe støl i rompa etter en sykkeltur i nordmarka noen dager tidligere gjorde starten litt vond, men varmen kom fort og det samme gjorde flyten. Det var en veldig fin og slakk tur fra Skansebakken og frem til Fløyta. Derfra begynte de noe kraftigere stigningene mot Dammyrdalen. Det var noe snø i de skarpeste svingene og stigningene, og etter et stykke var det like greit og legge i fra oss syklene og ta bena fatt. Nærmere posten kommer vi til en hytte med vedskjul og våpenet på toppen av flaggstangen tilsier at dette er en speiderhytte. Men en titt inn vinduet og synet av alle de tomme spritflaskene tyder på noe helt annet. Vi går videre oppover mot posten.

Halevingen skal ligge like NV for hytta, men det terrenget vi møter der er veldig bratt så vi bestemmer oss for å gå til turbinen hvor posten står. Det er 900m meter mellom halevingen og turbinen. Vi tenker at vi får se om terrenget er mer gjestmildt lenger opp. Det er det ikke, så halevingen blir fort lagt på is og heller besøkes senere en gang.

Til slutt finner vi punktet som sier at vi er like ved posten, og vi prøver desperat å finne en måte å krysse bekken som renner langs skogsveien. Det er mye smeltet snø og bekken er såpass stor at det er vanskelig å krysse uten å bli veldig våt. Vel oppe på posten og med en halvliter vann i skoen ser vi posten. Turbinen ligger som en skinnende klump med vridd metall som naturen har prøvd å ta til seg. Det er spennende å se hvor lite rust det er, og merker etter flammene som må ha vært mens den var i bruk. Endel av bladene i motoren sitter fortsatt igjen. Det er tydeligvis noen sleipe folk som har vært her og tatt med seg diverse suvenirer, men heldigvis oppleves turbinen som relativt uberørt. Vi knipset noen bilder og satte kursen tilbake til syklene, med mål mot Heggelielva.

Sykkelturen opp mot Heggelielva er det tøffeste partiet på turen, men en hard oppover bakke på 2 km. Posten skal være relativt lett å finne sett ut i fra hvor nærme den er veien. Dette viser seg å være totalt feil.¨

Post 14 - Otertjernsrenna

Otertjernsrenna var en tømmerrenne anlagt som nødløsning etter at et ras blokkerte den vanlige fløteveien ned Heggelielva til Sørkedalen. Det ble brukt store mengder dynamitt for å lage denne renna. Jeg har tidligere besøkt et teknisk vidunder like ved Steinsfjorden. Der tømmeret ble fløtet opp for så å kunne fløtes videre mot Peder Ankers sager i Lysakerelven. Om du vil vite hvorfor Nordmarka og tømmerfløting var viktig anbefaler jeg sterkt at du leser her. Her kan du nemlig lese om Kongers gjeld til private eiere, og selve grunnlaget til Nordmarka.

Vi brukte mye tid med å klatre opp og ned den bratte høyden mot der posten skulle være, og fikk igjen et slag i fjeset når vi tok tid og leste litt nøyere i Kjentmannsboken. Da fant vi lett veien til posten og kunne konstatere nok en post i boks. Det var en spennende og tydelig grop som i dag var godt grodd igjen. Renna ble tatt i bruk i 1924 og ble dårlig i 1934, da fant man en bedre løsning på fløting av tømmeret.

Da vi hadde funnet den siste posten vi skulle ta for dagen ville vi utforske Otertjerna som skulle være gode villmarksvann å fiske i. Vær, vind, tid og føre gjorde at vi måtte avbryte. Men vi fikk med oss en høyde på 531 moh.

Sykkelturen tilbake ble et kappløp mot hverandre. Det var mye nedoverbakke og de flate strekningene ble tråkket i høyt gir og gav stor fart. Vi brukte ca 30 minutter tilbake til bilen. En flott sykkeltur sådan.