I dag skulle jeg ta en tur med min datter, Ellie og hennes mor, Stine til Lutvann for å grille litt pølser og kanskje prøve fiskelykken. Stedet vi går til er ikke valgt helt tilfeldig, det er en kjentmannspost i nærheten.
Kenneth har i vinter allerede vært her oppe og tatt posten, så jeg er litt spent på hvordan terrenget opp mot posten er. Han har fortalt meg at det var dårlig med løype, derfor lot jeg være å ta denne posten da jeg var like ved en sen vinterkveld for å ta en annen post, post 43 - Markas mindste dam i betong.
Vi parkerer på en parkeringsplass like ved Lutvann Leir og tusler innover langs stien mot Lutvann. På samtlige turer jeg har hatt med Ellie i skogen i år har vi sett orm. Og denne turen var ikke dårligere. Nok en gang spreller Buormen like ved oss, og behovet for å vise at jeg er litt kar samt kanskje gi Ellie en liten naturfag time får meg til å løpe etter for å fange den. Heldigvis/dessverre så kommer den seg unna. Tidligere i våres har jeg lest litt om Buormen på nettet og der stod det at den kan bite, men ikke er giftig. Det har vært litt frem og tilbake hos de jeg har snakket med om hvor villig den er til å bite. Wikipedia sier også at den kan sprøyte ut en illeluktene væske fra analåpningen, noe som ikke frister særlig.
Da vi kom frem til nordenden av Lutvann så vi et Rådyr som kom tuslende på stien. Vi ble alle tre helt oppslukt i dyret og de to kvinnelige sporfinnerne setter i marsj med kamera for å prøve å ta noen nærbilder. Det var ikke overraskende et mislykket forsøk, men de kom faktisk ganske nære og Ellie var glad for å ha sett et Rådyr.
Vi setter oss ned på en stor stein i vannkanten og fyrer opp grillen. Jeg prøver noen kast ut i det krystallklare vannet. Jeg var ikke klar over hvor klart vannet var i Lutvann og kan fort oppdage fordelene og ulempene med det. Ikke langt unna oss har en familie med utlendinger akkurat fullført sitt måltid på sine engangsgriller og finner det hensiktsmessig og dumpe disse ut i vannet. De er helt klart ikke de eneste som har gjort dette. Fordelen med dette klare vannet er at jeg ser hvor steiner og stokker er i vannet, og unngår å sette meg fast i disse.
Før vi setter i marsj mot nordre Puttjern lar jeg både Ellie og Stine prøve å fyre opp et lite bål med flintstikka. Vi lar det holde med at Ellie får til gnister, mens Stine vil klare å få fyr på et lite bål. Dette syntes jeg selvfølgelig er veldig moro og bestemmer meg for å ta frem mobilen for å filme...... Det var ikke nok minne igjen på telefonen til å filme de 15 minuttene det tok. Men hun fikk det til!
Veien opp mot nordre Puttjern var ulendt og full av steiner og stokker. Jeg lurer på hvordan det må ha vært å gå på ski her i vinter, men tydeligvis må det ha vært veldig mye snø her også.
Kjentmannskomiteen la i 1992-1994 boken en post ved søndre Puttjern og kommenterte at dette var et sted hvor mange bodde i nærheten men var likevel ikke særlig besøkt. Det de da ikke visste var at nordre Puttjern ville i de følgende år stå i medienes lys. Dette var nemlig tjernet som da NSB Gardermobanen lagde Romeriksporten ble fullstendig tømt på grunn av vannlekkasjer. Romeriksporten går rett under tjernet. Og på vår vei opp til tjernet så vi stadig rare rør stikke opp av bakken og solcellepaneler. Jeg går ut ifra at dette var de pumpene som kjentmannsboken skriver skal holde grunnvannstanden i området på det nivå som det en gang var. I enden av tjernet er det satt opp vannmåler i utløpet.
Det var moro å kommer frem til posten og for første gang ha med meg Ellie som fikk lov å hjelpe til med stemplingen. Det har vært en morsom tur med dyr og rare planter. På denne tiden av året er det moro å se ormegresset brette seg ut av små baller til å bli store blader.
Takk for turen!
 |
| Post 42 - Nordre Puttjern |
