Ny tid

Mandag 29.03.2010


Det går mot en ny årstid, og det virker som om det er på tide å legge om til sommerdekk i marka. Siste skituren forvandlet skiene mine til piasavakoster, så neste år blir det nye ski. Jeg er ikke fornøyd med de skiene jeg har brukt til nå, og ser frem til å kjøpe bedre ski før neste sesong.

Nå gjelder det å finne frem sykkelen og gjøre den klar for en heftig sesong fremover. Den var ny i fjor, men trenger å få en liten justering i girene. Det begynner vel allerede å fylle seg opp i sykkelverkstedene, så jeg må få ut finger'n.

Status hittil på veien mot Kjentmannsmerket er 9 av 50 poster. Og jeg har ca 3 måneder på meg til å ta de resterende. Målet er å ta merket i gull som krever minst 40 poster. Samtlige av postene i Kjentmannsboken er poster man kommer seg frem til på sommeren, og noen er poster man også kommer seg til på vinteren. Det har vært mye snø på postene jeg har besøkt hittils, og lite å se. Så jeg ser nå frem mot bare bakker og mye spennende å utforske i marka.

Noe av det jeg kan glede meg til å se er merker etter bosetting som var for flere hundre år siden, huler, utsiker, flyvrak, fosser og daler. Noen små og mange store opplevelser.

Så mens snøen smelter blir det trening, planlegging og venting.

Post 32 og 33

Mandag 15.03.2010

I dag starter turen fra Movann stasjon som ligger helt nord i Maridalen. Jeg skal gå i retningen av Tømte (nordvest) og så til et vann som heter Ørfiske. Postene jeg skal besøke er post 32 - Finnvollen og post 33 - Skjerpeløkka, Kalkskjerpet eller bare Skjerpet.

Det er noe usikkert hva som vært på Finnvollen tidligere. Mellom 1797 og 1801 skal dette angivelig ha vært en lensmannsplass. Selv om mye, både navn og lokasjon, tyder på at også dette har vært en gammel finneplass, så finner man den ikke i finnemanntalet av 1686.

Skjerpeløkka er en plass helt i sørenden av Ørfiske. Her ble det tatt ut kalkstein, og der posten står finner du rester etter en gammel kalkovn. Hakedal Jernverk brant kalkstein på dette skjerpet til jernproduksjonen. Dette jernverket ble drevet frem til 1869. I området rundt kalkovnen vil du på tross av dårlig tilgang til sollys finne blåveis om våren. Dette kommer av den kalkholdige jorden. (Her er det verdt å lese mer om du er interessert i historien om marka)

Klokken 17 setter jeg i marsj fra Movann stasjon og skal følge merket skiløype helt frem til Finntjern. Første etappe skal være på ca 4-5 km. Solen er i ferd med å gå ned, men temperaturen er fortsatt fin. Sporene er fulle av nåler og kongler fra trærne så det lugger litt. Men generelt er det såpass mye is i sporene at det flyter greit. I alle fall den første kilometeren før det begynner å stige. Så fort det går oppover angrer jeg på at jeg ikke har kledd skiene mine med gamle raggsokker, eller mormors brodder. Det er ikke bratt, men jeg blir likevel nødt til å gå fiskebein i et par kilometer. Solen har tydeligvis varmet opp løypa tidligere på dagen, og det har nå fryst og blitt til is.

Like ovenfor en plass som heter Lørenskog ser jeg det går flere spor ut av løypa og ut mot noe som kan virke som en utsiktspost. Jeg ser ikke noe på kartet som bekrefter dette, men må sjekke uansett. Og det angret jeg ikke på. Her var det flott utsikt over marka med Oslo i bakgrunnen. Jeg tok noen bilder mens jeg tittet utover landskapet. Før jeg så gikk videre.

Videre på vei opp mot Finntjern, mellom Masteputten og Damputtane, får jeg et glimt av solnedgangen og stopper igjen for å ta en titt. Jeg ser på klokken og den er 18.30. For to timer siden satt jeg på kontoret, og nå står jeg et godt stykke inn i marka og ser solen gå ned bak trærne. Det er ingenting som skiller denne utsikten i dag fra den som var på samme stedet for flere hundre år siden. Den mentale hvilepulsen min er nå et faktum. Gjennomsnittlig sitter det akkurat nå i underkant av en halv million mennesker og ser Hotel Cæsar. I går, Søndag, satt det 247.000 mennesker å så folk harryhandle i Sverige på TV3 på nesten samme tid.

Veien videre til posten tar meg 10 minutter. På posten ser du i dag noe som kan se ut som veldig kort bro. Det er to "ramper" bygget av massive stener, men ikke selve broen. Det var såpass mye snø her at det er vanskelig å se noe mer spor etter en finneplass. Konstruksjonene som er her er massive og må ha krevet mye jobb.

Solen har gått ned og det blir stadig mørkere. Det har også rukket å bli mye kaldere, så jeg er rask med å gå videre. Det går en liten løype over Finntjern mot Ørfiske som skal spare meg ca 1 - 1,5 km. Det ble ikke helt sånn. Jeg tar feil løype ved Fallgardsputten, noe som i og for seg sender meg til flere fine steder, men også i helt feil retning. Og her er det isete og trange skogsløyper. Her fant jeg ut av en grei teknikk for å komme med ned bratte, trange og isete bakker. Jeg snudde meg med ryggen ned og bremset så mye jeg kunne med skiene. På denne måten kunne jeg skli rolig ned, og evt bruke staven som ispigg om farten skulle bli for stor. Jeg slapp heldigvis det. Og når jeg så det var klar bane ned til flat mark avsluttet jeg fegis-taktikken. Det ble ikke mye staking den neste kilometeren. Farten jeg fikk fra bakken holdt helt frem til jeg innså hvor feil jeg hadde gått. Plutselig stod jeg i samme løypa jeg gikk i på vei opp.

Fot at jeg skulle rekke post 33 før det ble for sent valgte jeg å bruke en skogsbilvei som går gjennom Almedalen, mellom Lørenskoghøgda (483 moh) og Laskerudåsen (424 moh). Veien er i underkant av 2km og gir meg en god stigning. Det går relativt fort opp og jeg kommer frem til Ørfiske. Her ser jeg et bebodd hus og stien inn til posten er like ved. Det er koselig ut å bo her. Himmelen er nå stjerneklar, med en dyp lilla farge på himmelen. Mitt kamera er ikke godt nok til å fange bilder av nattehimmelen. De beste bildene på turene jeg har hatt til nå sitter i minnet.

Ca 100 meter inn i skogen ser jeg posten. Her også er det såpass mye snø som skjuler kalkovnen, men jeg kan tydelig se at det ligger noe under snøen. Og en sten som ikke er dekket med snø, viser at dette er en menneskeskapt konstruksjon. Det vokser et ganske stort og interessant tre på dette som er ovnen. Lenger inn i her skal det ha vært et hus som var hjemsøkt, men som nå er brent ned. Regner med jeg må ta med sykkelen inn hit til sommeren og ta en nærmere titt da. Nå må jeg komme meg tilbake.

På vei ned skogsbilveien får jeg god fart. Det er flekker i veien som er fri for snø og som brått avslutter den store farten jeg har. Jeg har ikke fått mange fall på turene jeg har hatt hittil, men nå kom alle i en. Et raskt møte mellom ansikt, albue og bakken satte meg ut i noen minutter, men det gikk fint mye takket være den blå nissen som hjalp meg opp igjen. Jeg kom meg til slutt ned til bilen og kan konstatere at skiene vil bli byttet ut etter sesongen. Den nye eieren kan bruke de til å børste tennene.

Bilder fra turen

Post 32 - Finnvollen og 33 Skjerpeløkka

Post 25 og Post 26

Lørdag 06. Mars 2010

Kenneth og jeg hadde planlagt en lengre tur hele uken. Og i går kveld startet fin-planleggingen. Vi visste at været ville bli bra så vi ville forsøke å ta en lengre tur.

Postene vi bestemte oss for å ta var post 25 - Det gamle kloppa over til Elgstøa lå og post 26 - Katnosseter. Og for å nå disse postene måtte vi først kjøre til Hakadal og enten starte fra Bislingen Fjellstue eller Svartbekken. I starten virket Bislingen som det smarteste stedet å starte fra, men et kart jeg hadde kjøpt på Shell på Harestua viste mer detaljer og med høydekurvene at Svartbekken var et smartere startpunkt. Derfra så det ut til å være en flat løype fra Svartbekken via Fjellsjøen forbi Løndalstjernet og til Gjerdingen. Dette viste seg å være delvis riktig.

Post 25 - Der gamle kloppa over til Elgstøa lå.

Starten fra Svartbekken var bratt, men grei nok. Det tok oss ca 45 minutter å komme til toppen ( ca 496 m.o.h.) som var like ved siden av Fjellsjøhøgda (659 m.o.h). Med noe svette i øynene ble jeg sjokkert når det så ut som om løypen vi var på gikk over denne høyden. Takk Gud for at den ikke gjorde det. Veien ned til Fjellsjøen var flat og grei. Og det hele så lovende ut i forhold til hjemturen.

Både Kenneth og jeg var lykkelige over solen, føret og at vi var godt på vei til å ta to poster. Humøret var på topp og mens vi gikk i sporet fleipet vi over det å rope "LØYPE!" Det utartet seg til å bli en intern klassiker. Med en tykk og arrogant stemme ropte vi "kan vi få be om å få LØØØØYPE!" men vi staket oss forbi Løndalstjernet. Det var selvfølgelig ingen i nærheten når vi fleipet. Og de siste bratte bakkene ned mot Gjerdingen fikk vi begge en gyllen mulighet til å prøve ut utropet, men ingen av oss turte. Men vi tenkte mye på den lille jenta som bestemte seg for å gå lenger ut i løypa og skape større fare for oss alle, og de voksne som ikke sa noe til henne.

Ved bredden av Gjerdingen stoppet vi og spiste en banan hver og fikk i oss noe vann. Der kom en gjeng med unger inn fra løypene over vannet. Både Kenneth og jeg ble fascinert over farten og teknikken til de unge. Og jeg måtte innrømme at de var langt bedre på ski enn hva jeg tror jeg kan bli. Vel ute på Gjerdingen ble vi lamslått av den flotte solen og den herlige utsikten og stoppet for å ta noen bilder ute på vannet.

(Gjerdingen)

Løypene ute på vannet var heldigvis godt preppet, men de var også veldig isete. Bra for gliden, men dårlig for feste senere. Det ble en stakefest uten like og vi følte at vi spiste kilometer uten store anstrengelsen. Det tok ikke lange tiden før vi gikk i lang i sørenden av Gjerdingen ved Kaldputten. Herfra var det kort vei til Elgstøa og post 25. Like før posten kan vi se en gård som ligger til høyre for løypen. Dette er Elgstøa, og fra der vi står ser det ut som om det er en stor seter.

Vi var ikke de første til å gå ut av løypen og bort til posten. Det var spor direkte fra løypen og ned til Kloppa ved Elgstøa. Selv om vi var veldig trygge på hvor posten ville stå, så sparte vi nok endel minutter her.

En klopp er en eller flere trestammer lagt tvers over et vannløp. De er de enkleste broene en kjenner til. (ref: wikipedia) Og denne kloppa like ved Elgstøa var i sin tid kanskje den største i marka. I dag er det nesten grodd igjen der den stod, men i sin tid var det større vannstand her og kloppa ble brukt av folket på Elgstøa til å komme seg ned til gårdskverna som lå i bekken som går fra lille Fidlingen til store Fidlingen (I dag heter den store Fyllingen). Alt vi så var en åpen plass med masse snø.

Post 26 - Katnosseter

Etter besøket på posten satte vi kursen mot Katnosa som i følge kartet ligger ca 3-4 km sør. Veien var enkel og grei og vi brukte ca 30 minutter med endel foto-stopp og fleipe pauser. Nede ved Katnosa tar vi frem kartet og finpusser taktikken for å finne neste post.

Det ble noen høydemeter i løssnø men vi var ikke de eneste til å besøke posten denne helgen så vi hadde fine spor å følge. Utsikten her var upåklagelig. Vel oppe på posten gjennomføres de vanlige rutinene med å stemple Kjentmannsboken, ta bilder og titte oss rundt etter grunnen til hvorfor det er satt opp en post der. Heller ikke her var det lett og se grunnen til hvorfor posten var satt opp, men det åpne skogsområdet beviser det faktum at det en gang i tiden har stått en seter her.

Katnossetra lå i lia ovenfor plassen Katnosa som ligger nede ved Katnosa vannet. Det ble setret her frem til ca 1915. Setra brant ned like før krigen, men er å finne på gamle postkort. Postkort ble innført i Norge i 1871 og det var på den tiden vanlig å gjengi plasser og gårder fra marka. Disse postkortene er nå samleobjekter.

På vei ned fra posten blir det en artig utforkjøring hvor vi begge ender opp med et lite fall og unnskylder det med at vi ble nødt til å ta en nærmere titt på snøfonna. Herfra og hjem blir det mer som en treningsøkt. Ca 1,5 mil med en god porsjon oppoverbakke og en langt større del nedover. Solen skinner enda. Vi er tilbake til bilen kl 17.15.

Denne turen er helt klart den beste hittil. Utrolig fint vær, god utsikt flere steder, fine spor, tett skog enkelte steder og masse naturopplevelser.

(ved Store Fyllingen)

Bilder fra Post 25 og 26

Tirsdag 02. Mars 2010

Turene i dag bærer mot Nittedal.

Post 36 - Massjørgentomta


Første post jeg skal forsøke meg på er post 36 - Massjørgentomta. Denne posten ligger like ved Skytta og Bleiktjern Skytebane. Jeg parkerte bilen på en parkeringsplass litt nedenfor skytebanen. Og fulgte lysløypen et lite stykke før jeg kom helt opp til skytebanen.

I dag skinner solen og det var en varm påskedag. Jeg lot jakke og lue ligge i sekken. Solbrillene ble igjen i bilen etter en kort vurdering. Jeg vet at posten ligger noe utenfor løypen og at det mest sannsynlig vil bli noe gåing i løssnø. Fra skytebanen kunne jeg se toppen hvor posten befant seg, men det var såpass bratt og ulendt at jeg bestemte meg for å gå rundt toppen og heller prøve fra andre siden. Der sier kartet at stigningen er svakere. Løypene var helt ny preparerte og jeg kunne nyte synet av de skarpe kantene i sporet på vei rundt toppen. Det fristet og bøye meg ned og kjenne på sporet, men jeg var for opptatt med å komme meg opp til posten.

Jørgen Madsen også kalt Massjørgen, eller Mas-Jørgen etter faren som hadde arbeidet ved masovnen på Hakedals Verk, bodde i sin tid der hvor posten står i dag. Han døde i 1943. Han bodde på toppen sammen med sin kone Tilla og det fortelles at de var gjestmilde og serverte gjerne rømmevafler. I dag er toppen preget av høyspentledninger, og huset de bodde i er borte. Jeg ser at bildet fra Kjentmannsboken er tatt på sommeren, men de viser at dette er en post som kan taes på vinteren også.

På andre siden av toppen ser jeg at det ikke er like bratt og vanskelig og jeg begynner å gå i løssnøen. Det tar ikke mer enn 2-3 skritt før begge skiene befinner seg under 130cm snø, og sitter fast. Det er litt over 300meter til toppen og det kreves litt jobb med psyken for å motivere meg til å fortsette. Opp skal jeg. Det tar meg ca 1 time å komme opp på toppen. Det blir mange stopp da jeg ofte faller igjennom snøen og må kjempe meg opp. En positiv side ved å ligge med ansiktet ned i snøen er at man lettere kan se hvor vindpreget området er og litt lenger opp fra der jeg ligger hopper en liten hare over det store åpne området. Dessverre har jeg nok med å kjempe mot snøen til at jeg får frem kameraet. Men jeg får knipset et bilde av sporene.

Da jeg til slutt nådde toppen startet jakten på selve posten. Her oppe var det flatt og lettere å bevege seg. Det var en fantastisk følelse å gå her oppe. Solen skinte og jeg det var en herlig følelse av friluft. Jeg gikk for meg selv og smilte. Det skulle vise seg å bli en tøff oppgave å finne posten. Jeg lette rundt der i nesten 2 timer før jeg til slutt måtte innrømme nederlag og ta meg ned igjen. Etter all letingen var det lettere å fortsette over toppen og ned den bratte siden. Jeg pakket bort musikken og la alt i sekken slik at det skulle tåle et fall. Tettet så mange muligheter for snø å krype inn på kroppen som mulig. Og forberedte meg til å gå på tryne på alle tenkelige måter.

Heldigvis gikk det overraskende bra og jeg var kjapt på vei ned til bilen igjen. Jeg måtte videre til en annen post.

Post 23 - Svenballrudtoppen

Jeg dro videre fra det mislykkede forsøket på post 36 til den posten jeg har gledet meg mest til. Post 23 - Svenballrudtoppen. Jeg trengte noe for å få opp humøret, og siden  været var så bra passet denne posten utmerket.

På vei fra Skytta kjører jeg innom Grua og velger noen trange skogsveier. Der kommer jeg over en høy topp og får en smakebit av hva utsikten vil være på posten. Jeg ser store snødekte fjell i det fjerne. Noe flau over geografikunnskapene mine, bestemmer jeg for å søke opp navn på fjellene når jeg kommer hjem.

Fra Roa kjørte jeg mot Kalvsjøtjernet og stoppet ved en lokal butikk for å spørre om smarteste veien til Svenballrud. En hyggelig kar forklarte veien opp og sa jeg kunne kjøre helt opp til posten. Etter litt surr fant jeg til slutt frem til der jeg mente det skulle være og parkerte bilen. Her ble jeg fort noe usikker på jeg faktisk var, men tenkte at hvis jeg fulgte sporene så ville jeg skjønne hvor posten var. Det handlet om å vinne høyde og jeg tittet litt oppover åsen og fant et punkt som tilsynelatende virket som det høyeste punktet. Jeg puttet kartet og Kjentmannsboken i sekken og satte i marsj. Ca 1 km opp i løypen innser jeg at jeg er nødt til å være på vei i feil retning. I følge skiltene i løypen så begynte jeg å nærme meg steder jeg hadde kjørt forbi på vei opp, så jeg tok frem kartet. Det var flere gårder i nærheten, men jeg fikk ikke kartet og virkeligheten til å stemme helt og så meg nødt til å dra tilbake til bilen for å se på GPSen. Heldigvis møtte jeg en lokalkjent som kunne fortelle at jeg stod like ved posten. Ca 100 meter Nord for der jeg hadde parkert.

Fra bilen og bort til posten blir jeg nødt til å gå forbi huset ved en av gårdene. Det kjennes litt påtrengende å gå forbi husveggen, men han lokale sa de var hyggelige mennesker og at de ikke hadde noe i mot det. Noen meter bak huset til Svenballrud kan man lese om kalkutvinningen i Nittedalsområdet. Og like ved posten, langs veien opp til gården, kunne man se en av de gamle ovnene som ble brukt.

Ved posten ser man hvorfor man har valgt å sette et kjentmannsmerke her. Jeg kan se så langt det er mulig uten at fjell blokkerer veien. Her står det en sikteplate som forteller hvilke fjell og høyder man kan se. Jeg knipset bilder av utsikten og sikteplaten (bildet). Solen var på vei ned og jeg hadde enda et sted jeg ville besøke før jeg dro hjem. Hvilen hadde jeg ikke bestemt meg for enda.

Jeg kom meg tilbake til bilen og satte kursen mot Rv4 igjen.

Post 38 - Solobservatoriet






Etter å ha kjørt fra Svenballrud og mot Rv4 igjen stopper jeg ved Roa for å se i Kjentmannsboken og på kartet igjen for å vurdere hvilken post jeg skulle ta nå. Etter å ha stoppet der og bestemt meg for å reise til Harestua og Solobservatoriet, møter jeg på noen som sitter fast med bilen i snøen. Det er lett og se at de trenger hjelp så jeg stopper og hjelper til. Koselig å møte mennesker som bor utenfor Oslo, de er mer imøtekommende og langt mer varme personer. Det er 2 damer i 40 årene som jobber i kommunen. Hun ene prøver å grave ut bilen med en spade, og det går tilsynelatende ikke bra. Jeg tenkte det ville være morsomt å hjelpe til. Etter et par krafttak og bruk av en dørmatte kommer hun løs og kan dra hjem. Koselig liten opplevelse der. Jeg setter kursen videre.

Da jeg kom frem til Harestua ble jeg nødt til å dobbelsjekke veien opp til Solobservatoriet. På kartet er det tonnevis med veier her. Jeg kjører bort til Shell og kjøper noe å drikke samtidig som jeg spør han som jobber der om veien. Det viser seg at han er en hyggelig kar med god kontakt med kundene sine. Sånt ser du ikke i byen lenger. Så jeg vil anbefale alle å ta en tur innom Vidar på Shell i Harestua og slå av en prat. I Oslo kan du være fast kunde flere steder uten at de ansatte der kjenner deg igjen.

Jeg følger veiforklaringen til Vidar og kjører et godt stykke opp på fjellet nord for Harestua. På vei opp får jeg flere fantastiske glimt av utsikten som er her oppe, og gleder meg til å komme frem. Veien opp er trang som en god gammel skogsvei er og jeg er glad jeg ikke møter biler som er på vei ned. Ca 2-300 meter nedenfor Solobservatoriet parkerer jeg bilen og går det siste stykket. Rett og slett av ren høflighet. Det står en bom her og jeg ønsker å respektere grunnen til at den er der. Til tross for at det ikke er mulig å lukke den pga all snøen. Jeg slenger sekken på ryggen og jogger opp.

Solen skinner og dette er helt klart toppen av denne åsen. Kartet sier at jeg befinner meg nesten 600 m.o.h. Posten står på et tre like ved siden av observatoriet og krever at jeg svømmer noen meter i snøen. Jeg stempler boken og tar noen bilder. Og før jeg går ned til bilen føler jeg for å utforske plassen litt.  Alt jeg ser er et A4 ark med forklaring på hvor folk skal møte opp når de skal få omvisning. Dessverre skjer dette i helgene og ikke akkurat nå...

Vel tilbake til bilen starter turen tilbake til Oslo og dagens siste post...

Post 43 - Markas minste dam i betong.

Jeg parkerer ved Østmarkssetra og gjør meg klar. Det har blitt mørkt så jeg setter på hodelykten og musikken. På vei ned fra Harestua har heldigvis hanskene rukket å bli både tørre og varme igjen. Jeg skal gå fra Østmarkssetra og opp til Lutvann som er ca 2 km.

Skiene har blitt brukt såpass mye i dag at alle feiltrinn jeg har gjort med gliding og smøring er borte. Og de glir bra igjen. Det tar meg ikke mer enn 20 minutter og komme meg til posten. Selvfølgelig ikke uten den obligatoriske stakingen i løssnø. Før jeg aner ordet av det er jeg ved posten, og starter knipsingen av bilder og stempling av boken. Jeg må ærlig innrømme at dette er nok en vinterpost hvor jeg ikke ser noe av grunnen til at posten står her. Dette er jo markas minste dam i betong, og den lever helt klart opp til forventningene. En liten overgang over den lille kløfta i terrenget er alt jeg merker meg, så jeg tar et bilde av den. Jeg har en avtale kl 19.30 og har nå 40 minutter på å rekke det, så jeg setter fart hjem. Må uansett tilbake til dette området for å ta post nr 42 ved en senere anledning.

Det har vært en lang og effektiv ettermiddag.

Bilder fra post 36, 23, 38, 43

Heikampen

Søndag 28. Februar 2010 - Heikampen (ingen post)

Jeg startet dagen tidlig og kjørte inn til Elveli i Sørkedalen. Været var ikke spesielt bra, men turen skulle gjennomføres uansett. Det er ingen "aktiv" post dit jeg skal i dag, men en fantastisk utsikt. Tror det var en post ved Kjentmannsbokens 2000-2002 utgave. Punktet Heikampen ligger 557 m.o.h og parkeringsplassen på Elveli ligger ca 150 m.o.h. Fra Elveli og til Heikampen (via Finnerud) skal være på ca 8 km.

Da jeg parkerte var det ikke mange bilene på parkeringsplassen, og jeg så frem til å være blandt de første i sporene. Turen startet fra Elveli med retning mot Finnerud som ligger ca 2,5 km nordvest. Det var en relativt tung start og jeg tok flere kunstpauser på vei opp. Skiene jeg går på kjøpte jeg for å ta akkurat den samme turen i fjor. Det var moro å stoppe og ta bilder fra de samme stedene som i fjor.

2009 (Bedre vær)







2010








 
 
Finnerud ligger på ca 360 m.o.h. Her er det mulig å kjøpe en vaffel og noe å drikke. Og da jeg kom opp der var det tydelige spor etter et barnerenn som mest sannsynlig hadde vært dagen før. Jeg benyttet anledningen til å fylle på med litt energi. I fjor brukte jeg 4 timer på å komme helt opp, men var også i betraktlig dårligere form. Da hadde jeg ikke gått på ski siden militæret i 2003.


Finnerud er en fin plass for familier, og da familien Schjøtt i 1963 overførte plassen til Oslo kommune var det er krav om at friluftsfolket skulle kunne nyte godt av stedet og omgivelsene. Røde Kors har satt opp en hytte her og frakter hele året funksjonshemmede og gamle inn med buss.

Etter en kort stopp satte jeg kursen videre nordover. Skiforeningensskilt kan neppe vise riktig avstand til Heikampen. Da jeg var 1,5 km unna Finnerud sa skiltet 5km til Heikampen. Mens google earth viser 3,79km i luftlinje fra Finnerud. Uansett var det en lang og fin tur i tett skog og trang nypreppet løype. Det er deilig å se snøen ligge i tykke lag på trærne og pakke deg inn i en helt spesiell atmosfære.

Etter en ca 45 minutter kommer jeg til et større "kryss". Her møtes den enkle veien opp (Sørkedalen SK 6km) og den veien jeg tok innom Finnerud (3km). Og veien opp mot Heikampen. Avstanden er ikke mer enn 1,5 km herfra til Heikampen, men det er bratt, trangt og mye løssnø. Så her gikk det mye krefter.

Etter noen tunge tak kommer jeg endelig på toppen. Her er det myr og noen små putter på sommerstid. Det er veldig åpent her og jeg ble fort kald når jeg stod stille. Det sikre tegnet på at du er oppe er et værbitt tre. (bildet). Her på myra står skiltet som viser veien de siste 50m til utsiktsposten. Heikampen 557 m.o.h. Etter å ha knipset noen bilder av den åpne plassen på myra går jeg bort til utsikten.

Til tross for at det ikke er skyfri himmel kan jeg likevel se så langt. I det fjerne ser jeg Nesodden og Nordstrand (Sør) og Krokskogen (Vest). Heikampen er så flott at jeg måtte ta meg god til til å kikke. Jeg sendte noen tanker til diverse mennesker og til en fyllesyk kompis jeg visste lå enten i sengen eller på sofaen. Takknemlig for at jeg heller er her oppe.

Vinden og tempraturen tok hardt og jeg måtte få tilbake varmen fort. Først knipset jeg noen bilder deretter tok jeg på meg nye, tørre og varme hansker og en vindtett jakke. Tilbakeveien vil bestå av ca 30 minutter i nedoverbakke. Så det er viktig med varme fingre og tett jakke. Burde kanskje hatt noen briller på.

Jeg stavet meg fort ned til det store krysset igjen, og denne gangen fulgte den raske og enkle veien tilbake mot Elveli. Herfra og hjem er det så å si kun nedover.

Jeg tror ikke man blir for gammel til å sette pris på nedoverbakkene. Med Gullmedaljen til Aksel Lund Svindal friskt i minne, satte jeg meg ned i hockey og lot være å bremse. Det førte til noen nesten ulykker i et par svinger, men ingen kom til skade. Plutselig føltes det naturlig å rope "LØYPE!" men jeg tenkte at det nok er en god grunn til at dette sist ble ropt en gang i tidlig etterkrigstiden.

Etter å ha kjørt slalom mellom de eldre og alle de snodige hundeskapningene som Fruene tauer etter seg i løypene, så kom jeg ned til Elveli og satte meg i bilen. Godt sliten og fornøyd med dagens insats. Hele skituren tok meg ca 2 timer.

Bilder fra Heikampen