I dag starter turen fra Movann stasjon som ligger helt nord i Maridalen. Jeg skal gå i retningen av Tømte (nordvest) og så til et vann som heter Ørfiske. Postene jeg skal besøke er post 32 - Finnvollen og post 33 - Skjerpeløkka, Kalkskjerpet eller bare Skjerpet.
Det er noe usikkert hva som vært på Finnvollen tidligere. Mellom 1797 og 1801 skal dette angivelig ha vært en lensmannsplass. Selv om mye, både navn og lokasjon, tyder på at også dette har vært en gammel finneplass, så finner man den ikke i finnemanntalet av 1686.
Skjerpeløkka er en plass helt i sørenden av Ørfiske. Her ble det tatt ut kalkstein, og der posten står finner du rester etter en gammel kalkovn. Hakedal Jernverk brant kalkstein på dette skjerpet til jernproduksjonen. Dette jernverket ble drevet frem til 1869. I området rundt kalkovnen vil du på tross av dårlig tilgang til sollys finne blåveis om våren. Dette kommer av den kalkholdige jorden. (Her er det verdt å lese mer om du er interessert i historien om marka)
Klokken 17 setter jeg i marsj fra Movann stasjon og skal følge merket skiløype helt frem til Finntjern. Første etappe skal være på ca 4-5 km. Solen er i ferd med å gå ned, men temperaturen er fortsatt fin. Sporene er fulle av nåler og kongler fra trærne så det lugger litt. Men generelt er det såpass mye is i sporene at det flyter greit. I alle fall den første kilometeren før det begynner å stige. Så fort det går oppover angrer jeg på at jeg ikke har kledd skiene mine med gamle raggsokker, eller mormors brodder. Det er ikke bratt, men jeg blir likevel nødt til å gå fiskebein i et par kilometer. Solen har tydeligvis varmet opp løypa tidligere på dagen, og det har nå fryst og blitt til is.
Like ovenfor en plass som heter Lørenskog ser jeg det går flere spor ut av løypa og ut mot noe som kan virke som en utsiktspost. Jeg ser ikke noe på kartet som bekrefter dette, men må sjekke uansett. Og det angret jeg ikke på. Her var det flott utsikt over marka med Oslo i bakgrunnen. Jeg tok noen bilder mens jeg tittet utover landskapet. Før jeg så gikk videre.
Videre på vei opp mot Finntjern, mellom Masteputten og Damputtane, får jeg et glimt av solnedgangen og stopper igjen for å ta en titt. Jeg ser på klokken og den er 18.30. For to timer siden satt jeg på kontoret, og nå står jeg et godt stykke inn i marka og ser solen gå ned bak trærne. Det er ingenting som skiller denne utsikten i dag fra den som var på samme stedet for flere hundre år siden. Den mentale hvilepulsen min er nå et faktum. Gjennomsnittlig sitter det akkurat nå i underkant av en halv million mennesker og ser Hotel Cæsar. I går, Søndag, satt det 247.000 mennesker å så folk harryhandle i Sverige på TV3 på nesten samme tid.
Veien videre til posten tar meg 10 minutter. På posten ser du i dag noe som kan se ut som veldig kort bro. Det er to "ramper" bygget av massive stener, men ikke selve broen. Det var såpass mye snø her at det er vanskelig å se noe mer spor etter en finneplass. Konstruksjonene som er her er massive og må ha krevet mye jobb.
Solen har gått ned og det blir stadig mørkere. Det har også rukket å bli mye kaldere, så jeg er rask med å gå videre. Det går en liten løype over Finntjern mot Ørfiske som skal spare meg ca 1 - 1,5 km. Det ble ikke helt sånn. Jeg tar feil løype ved Fallgardsputten, noe som i og for seg sender meg til flere fine steder, men også i helt feil retning. Og her er det isete og trange skogsløyper. Her fant jeg ut av en grei teknikk for å komme med ned bratte, trange og isete bakker. Jeg snudde meg med ryggen ned og bremset så mye jeg kunne med skiene. På denne måten kunne jeg skli rolig ned, og evt bruke staven som ispigg om farten skulle bli for stor. Jeg slapp heldigvis det. Og når jeg så det var klar bane ned til flat mark avsluttet jeg fegis-taktikken. Det ble ikke mye staking den neste kilometeren. Farten jeg fikk fra bakken holdt helt frem til jeg innså hvor feil jeg hadde gått. Plutselig stod jeg i samme løypa jeg gikk i på vei opp.
Fot at jeg skulle rekke post 33 før det ble for sent valgte jeg å bruke en skogsbilvei som går gjennom Almedalen, mellom Lørenskoghøgda (483 moh) og Laskerudåsen (424 moh). Veien er i underkant av 2km og gir meg en god stigning. Det går relativt fort opp og jeg kommer frem til Ørfiske. Her ser jeg et bebodd hus og stien inn til posten er like ved. Det er koselig ut å bo her. Himmelen er nå stjerneklar, med en dyp lilla farge på himmelen. Mitt kamera er ikke godt nok til å fange bilder av nattehimmelen. De beste bildene på turene jeg har hatt til nå sitter i minnet.
Ca 100 meter inn i skogen ser jeg posten. Her også er det såpass mye snø som skjuler kalkovnen, men jeg kan tydelig se at det ligger noe under snøen. Og en sten som ikke er dekket med snø, viser at dette er en menneskeskapt konstruksjon. Det vokser et ganske stort og interessant tre på dette som er ovnen. Lenger inn i her skal det ha vært et hus som var hjemsøkt, men som nå er brent ned. Regner med jeg må ta med sykkelen inn hit til sommeren og ta en nærmere titt da. Nå må jeg komme meg tilbake.
På vei ned skogsbilveien får jeg god fart. Det er flekker i veien som er fri for snø og som brått avslutter den store farten jeg har. Jeg har ikke fått mange fall på turene jeg har hatt hittil, men nå kom alle i en. Et raskt møte mellom ansikt, albue og bakken satte meg ut i noen minutter, men det gikk fint mye takket være den blå nissen som hjalp meg opp igjen. Jeg kom meg til slutt ned til bilen og kan konstatere at skiene vil bli byttet ut etter sesongen. Den nye eieren kan bruke de til å børste tennene.
Bilder fra turen
 |
| Post 32 - Finnvollen og 33 Skjerpeløkka |
