Tirsdag 02. Mars 2010

Turene i dag bærer mot Nittedal.

Post 36 - Massjørgentomta


Første post jeg skal forsøke meg på er post 36 - Massjørgentomta. Denne posten ligger like ved Skytta og Bleiktjern Skytebane. Jeg parkerte bilen på en parkeringsplass litt nedenfor skytebanen. Og fulgte lysløypen et lite stykke før jeg kom helt opp til skytebanen.

I dag skinner solen og det var en varm påskedag. Jeg lot jakke og lue ligge i sekken. Solbrillene ble igjen i bilen etter en kort vurdering. Jeg vet at posten ligger noe utenfor løypen og at det mest sannsynlig vil bli noe gåing i løssnø. Fra skytebanen kunne jeg se toppen hvor posten befant seg, men det var såpass bratt og ulendt at jeg bestemte meg for å gå rundt toppen og heller prøve fra andre siden. Der sier kartet at stigningen er svakere. Løypene var helt ny preparerte og jeg kunne nyte synet av de skarpe kantene i sporet på vei rundt toppen. Det fristet og bøye meg ned og kjenne på sporet, men jeg var for opptatt med å komme meg opp til posten.

Jørgen Madsen også kalt Massjørgen, eller Mas-Jørgen etter faren som hadde arbeidet ved masovnen på Hakedals Verk, bodde i sin tid der hvor posten står i dag. Han døde i 1943. Han bodde på toppen sammen med sin kone Tilla og det fortelles at de var gjestmilde og serverte gjerne rømmevafler. I dag er toppen preget av høyspentledninger, og huset de bodde i er borte. Jeg ser at bildet fra Kjentmannsboken er tatt på sommeren, men de viser at dette er en post som kan taes på vinteren også.

På andre siden av toppen ser jeg at det ikke er like bratt og vanskelig og jeg begynner å gå i løssnøen. Det tar ikke mer enn 2-3 skritt før begge skiene befinner seg under 130cm snø, og sitter fast. Det er litt over 300meter til toppen og det kreves litt jobb med psyken for å motivere meg til å fortsette. Opp skal jeg. Det tar meg ca 1 time å komme opp på toppen. Det blir mange stopp da jeg ofte faller igjennom snøen og må kjempe meg opp. En positiv side ved å ligge med ansiktet ned i snøen er at man lettere kan se hvor vindpreget området er og litt lenger opp fra der jeg ligger hopper en liten hare over det store åpne området. Dessverre har jeg nok med å kjempe mot snøen til at jeg får frem kameraet. Men jeg får knipset et bilde av sporene.

Da jeg til slutt nådde toppen startet jakten på selve posten. Her oppe var det flatt og lettere å bevege seg. Det var en fantastisk følelse å gå her oppe. Solen skinte og jeg det var en herlig følelse av friluft. Jeg gikk for meg selv og smilte. Det skulle vise seg å bli en tøff oppgave å finne posten. Jeg lette rundt der i nesten 2 timer før jeg til slutt måtte innrømme nederlag og ta meg ned igjen. Etter all letingen var det lettere å fortsette over toppen og ned den bratte siden. Jeg pakket bort musikken og la alt i sekken slik at det skulle tåle et fall. Tettet så mange muligheter for snø å krype inn på kroppen som mulig. Og forberedte meg til å gå på tryne på alle tenkelige måter.

Heldigvis gikk det overraskende bra og jeg var kjapt på vei ned til bilen igjen. Jeg måtte videre til en annen post.

Post 23 - Svenballrudtoppen

Jeg dro videre fra det mislykkede forsøket på post 36 til den posten jeg har gledet meg mest til. Post 23 - Svenballrudtoppen. Jeg trengte noe for å få opp humøret, og siden  været var så bra passet denne posten utmerket.

På vei fra Skytta kjører jeg innom Grua og velger noen trange skogsveier. Der kommer jeg over en høy topp og får en smakebit av hva utsikten vil være på posten. Jeg ser store snødekte fjell i det fjerne. Noe flau over geografikunnskapene mine, bestemmer jeg for å søke opp navn på fjellene når jeg kommer hjem.

Fra Roa kjørte jeg mot Kalvsjøtjernet og stoppet ved en lokal butikk for å spørre om smarteste veien til Svenballrud. En hyggelig kar forklarte veien opp og sa jeg kunne kjøre helt opp til posten. Etter litt surr fant jeg til slutt frem til der jeg mente det skulle være og parkerte bilen. Her ble jeg fort noe usikker på jeg faktisk var, men tenkte at hvis jeg fulgte sporene så ville jeg skjønne hvor posten var. Det handlet om å vinne høyde og jeg tittet litt oppover åsen og fant et punkt som tilsynelatende virket som det høyeste punktet. Jeg puttet kartet og Kjentmannsboken i sekken og satte i marsj. Ca 1 km opp i løypen innser jeg at jeg er nødt til å være på vei i feil retning. I følge skiltene i løypen så begynte jeg å nærme meg steder jeg hadde kjørt forbi på vei opp, så jeg tok frem kartet. Det var flere gårder i nærheten, men jeg fikk ikke kartet og virkeligheten til å stemme helt og så meg nødt til å dra tilbake til bilen for å se på GPSen. Heldigvis møtte jeg en lokalkjent som kunne fortelle at jeg stod like ved posten. Ca 100 meter Nord for der jeg hadde parkert.

Fra bilen og bort til posten blir jeg nødt til å gå forbi huset ved en av gårdene. Det kjennes litt påtrengende å gå forbi husveggen, men han lokale sa de var hyggelige mennesker og at de ikke hadde noe i mot det. Noen meter bak huset til Svenballrud kan man lese om kalkutvinningen i Nittedalsområdet. Og like ved posten, langs veien opp til gården, kunne man se en av de gamle ovnene som ble brukt.

Ved posten ser man hvorfor man har valgt å sette et kjentmannsmerke her. Jeg kan se så langt det er mulig uten at fjell blokkerer veien. Her står det en sikteplate som forteller hvilke fjell og høyder man kan se. Jeg knipset bilder av utsikten og sikteplaten (bildet). Solen var på vei ned og jeg hadde enda et sted jeg ville besøke før jeg dro hjem. Hvilen hadde jeg ikke bestemt meg for enda.

Jeg kom meg tilbake til bilen og satte kursen mot Rv4 igjen.

Post 38 - Solobservatoriet






Etter å ha kjørt fra Svenballrud og mot Rv4 igjen stopper jeg ved Roa for å se i Kjentmannsboken og på kartet igjen for å vurdere hvilken post jeg skulle ta nå. Etter å ha stoppet der og bestemt meg for å reise til Harestua og Solobservatoriet, møter jeg på noen som sitter fast med bilen i snøen. Det er lett og se at de trenger hjelp så jeg stopper og hjelper til. Koselig å møte mennesker som bor utenfor Oslo, de er mer imøtekommende og langt mer varme personer. Det er 2 damer i 40 årene som jobber i kommunen. Hun ene prøver å grave ut bilen med en spade, og det går tilsynelatende ikke bra. Jeg tenkte det ville være morsomt å hjelpe til. Etter et par krafttak og bruk av en dørmatte kommer hun løs og kan dra hjem. Koselig liten opplevelse der. Jeg setter kursen videre.

Da jeg kom frem til Harestua ble jeg nødt til å dobbelsjekke veien opp til Solobservatoriet. På kartet er det tonnevis med veier her. Jeg kjører bort til Shell og kjøper noe å drikke samtidig som jeg spør han som jobber der om veien. Det viser seg at han er en hyggelig kar med god kontakt med kundene sine. Sånt ser du ikke i byen lenger. Så jeg vil anbefale alle å ta en tur innom Vidar på Shell i Harestua og slå av en prat. I Oslo kan du være fast kunde flere steder uten at de ansatte der kjenner deg igjen.

Jeg følger veiforklaringen til Vidar og kjører et godt stykke opp på fjellet nord for Harestua. På vei opp får jeg flere fantastiske glimt av utsikten som er her oppe, og gleder meg til å komme frem. Veien opp er trang som en god gammel skogsvei er og jeg er glad jeg ikke møter biler som er på vei ned. Ca 2-300 meter nedenfor Solobservatoriet parkerer jeg bilen og går det siste stykket. Rett og slett av ren høflighet. Det står en bom her og jeg ønsker å respektere grunnen til at den er der. Til tross for at det ikke er mulig å lukke den pga all snøen. Jeg slenger sekken på ryggen og jogger opp.

Solen skinner og dette er helt klart toppen av denne åsen. Kartet sier at jeg befinner meg nesten 600 m.o.h. Posten står på et tre like ved siden av observatoriet og krever at jeg svømmer noen meter i snøen. Jeg stempler boken og tar noen bilder. Og før jeg går ned til bilen føler jeg for å utforske plassen litt.  Alt jeg ser er et A4 ark med forklaring på hvor folk skal møte opp når de skal få omvisning. Dessverre skjer dette i helgene og ikke akkurat nå...

Vel tilbake til bilen starter turen tilbake til Oslo og dagens siste post...

Post 43 - Markas minste dam i betong.

Jeg parkerer ved Østmarkssetra og gjør meg klar. Det har blitt mørkt så jeg setter på hodelykten og musikken. På vei ned fra Harestua har heldigvis hanskene rukket å bli både tørre og varme igjen. Jeg skal gå fra Østmarkssetra og opp til Lutvann som er ca 2 km.

Skiene har blitt brukt såpass mye i dag at alle feiltrinn jeg har gjort med gliding og smøring er borte. Og de glir bra igjen. Det tar meg ikke mer enn 20 minutter og komme meg til posten. Selvfølgelig ikke uten den obligatoriske stakingen i løssnø. Før jeg aner ordet av det er jeg ved posten, og starter knipsingen av bilder og stempling av boken. Jeg må ærlig innrømme at dette er nok en vinterpost hvor jeg ikke ser noe av grunnen til at posten står her. Dette er jo markas minste dam i betong, og den lever helt klart opp til forventningene. En liten overgang over den lille kløfta i terrenget er alt jeg merker meg, så jeg tar et bilde av den. Jeg har en avtale kl 19.30 og har nå 40 minutter på å rekke det, så jeg setter fart hjem. Må uansett tilbake til dette området for å ta post nr 42 ved en senere anledning.

Det har vært en lang og effektiv ettermiddag.

Bilder fra post 36, 23, 38, 43