EVENture: Ut på tur, aldri sur. Post 35 og 36

Lørdag 09. Oktober 2010

Post 36 Dausjøberget

Med den nye kjentmannsboken for 2010-2012 nyinnkjøpt og klar for å bli utforsket, satte jeg meg i bilen med Ellie for å ta den første posten i den nye "sesongen". Jeg har latt skuffelsen over at jeg ikke nådde til flere enn 26 poster på forrige bok ligge bak, og satser nå for fult på å nå gullmerket på minst 40 poster (klart jeg skal ha alle 50!)

Men hvilken post skal vi ta? Jeg har ikke hatt nok tid til å studere den nye kjentmannsboken enda, så det ble et lite sjansespill. Jeg åpnet boken på siste side, hvor det er en oversikt over alle postene, og tenkte å finne en i nærheten av en parkeringsplass oppe i Maridalen. Oversiktskartet viser kun en inndeling av markene (Øst-, nordmarka osv.), så med litt erfaring fra forrige bok bestemte jeg meg for å titte nærmere på post 35 og 36 som ligger relativt nære hverandre. Og heldigvis er disse postene perfekte for dagens tur med Ellie. Ikke for langt å gå, og ikke for bratt. Trudde jeg.

Vi kjørte inn i Maridalen like forbi Hammern og mot Sandermosen togstasjon, og parkerte ved en privat vei med bom. Derfra gikk vi ca 600 meter til vi kom til et hus. Dette huset, eller plassen, sto beskrevet i kjentmannsboken. De henviser til en sti som går ved siden av denne plassen, slik at man ikke skal gå rett over tunet. Eierne av denne plassen har også satt opp et skilt, så her ville vi ikke scoret masse poeng på å traske rett over.

Litt forbi plassen er det et hus som falt helt sammen, og som var ganske artig å utforske når man har med seg en 5-åring. I tillegg for meg som er ivrig med å ta bilder, så var det et flott sted å fotografere. Dessverre er været i dag ganske kjedelig å ta bilder i så det blir så mange gode bilder. Vi ser en diger maurtue som helt klart er de nye beboerne i dette huset. Men da vi prøver å utforske det som en gang har vært stuen ser vi masse spiker som stikker ut overalt, så vi lar være og fortsetter turen mot Dausjøberget.

Det som er spesielt med denne posten er forkastningene i berget. Når du står oppe på posten og kikker ned så heller faktisk fjellet innover. Hverken kjentmannsboken eller jeg vil anbefale å besøke dette stedet med ski på bena.

Etter en munter gange med plystring og dans fra det forfalne huset kommer vi opp til området hvor posten befinner seg. Det er en flott utsikt og det er synd at været ikke er bedre. Det er som antatt veldig bratt og vi er forsiktige med hvor vi setter bena. I det jeg ser treet som posten står på, oppdager jeg også at dette er en Geocaching post. Les mer om det her. Vi stempler kjentmannsboken og tar en titt i Geocaching posten som er et kokekar fra forsvaret. Her finner vi mange "skatter" og dagens tur er allerede en stor suksess hos Ellie. En ekte skattejakt :-)

Etter å ha tittet på indie-cd'er, pratet med en annen kjentmannspost-jeger, miniflasker med jägermeister, buddabok og notert litt i notatboka legger vi tingene tilbake og setter kursen tilbake mot bilen. Vi må kjøre litt lenger inn til Sandermosen togstasjon, som skal være utgangspunkt for neste del av turen. Post 36.

Post 35 Barlindåsen (384moh)

På Sandermosen togstasjon er det ikke populært å parkere, så vi flytter bilen litt lenger inn. Her finner vi en fin vei å gå på, som er sperret med bom. En liten gåtur inn skogsbilveien krysser vi jernbaneskinnene og kommer over på en annen skogsbilvei, denne skal ta oss til enden av Barlindåsen på nordre side. Nå begynner Ellie å bli litt sliten etter all dansing og kappløpene så vi tar en stopp i det vi går av skogsbilveien og opp på stien som fører oss sørover og opp Barlindåsen. Her får vi oss litt sjokolade, brus og peptalk med mirakuløse virkninger.

Barlindåsen er på sitt høyeste punkt 407 moh, men selve posten står ved et lavere trigpunkt hvor utsikten er bedre. Så med nytt mot og energi setter vi i marsj opp den relativt bratte bakken. Ellie gjør narr av entusiasmen min, og kommer med noen artige bemerkninger som gav et støkk i magen.
- Jeg skal fortelle deg noe jeg, Ellie. Når vi kommer opp så er det SÅÅÅÅÅÅ fin utsikt", hermer hun.
Det var så rart å høre henne tulle med meg på den måten, og jeg fikk en liten aha opplevelse i forhold til å føle meg som far. Et av livets små øyeblikk som aldri kan gjenfortelles på riktig måte.

I det vi begynner å se toppen er motet til Ellie helt tomt, og hun får de siste sjokoladebitene og brusen mens hun får sitte og passe på sekken mens jeg jogger kjapt opp til posten for å stemple boken og knipse noen kjappe bilder. Og når jeg kommer tilbake til henne og forteller hvor kort vei det er igjen, vil hun selvfølgelig se denne utsikten som jeg har mast så mye om. Og heldigvis liker hun den og humøret og energien får igjen et lite løft. Jeg passer på å utnytte meg av det å sette kursen ned fra åsen igjen og fort tilbake til bilen. Hun får lov å sitte på skuldrene når vi kommer ned til grusveien igjen, og det gjør at vi rekker å komme oss tilbake tidsnok til å holde våre videre løfter denne dagen.

Alt i alt en god tur. Litt kjedelig med tåke, men det spiller ingen rolle når man har med seg en egen liten solstråle.

- takk for turen!