Etter søndagens delvise "nederlag" tar Kenneth og jeg på nytt benene fatt med mål mot post 32 Trofoss klopp og 14 Lanlidammen.
Post 32 - Trofoss klopp
På fredag var målet å nå post 32 i samme marsj som post 31, men mørket spilte oss et puss. I dag har vi både dagslys og tid på vår side. Startskuddet går fra samme sted som noen dager tidligere, og den nyervervede lokalkunnskapen om den umerkede stien gir oss et god start. På veien opp møter vi en familie som lurer på om de er på rett vei, og det kan vi raskt konstatere at de er og de fortsetter videre. Det går raskt å finne post 32, da stedet allerede har andre besøkende. Kenneth og jeg ler rask av hvor nære vi var på fredag, og stuper ned til posten. Den vanlige prosedyre blir gjentatt som mange ganger før, og forberedelsene for den neste posten blir rask unnagjort.
Post 14 - Langlidammen
Vi er nødt til å krysse elven, og mulighetene blir færre hvor lengre opp Langlielven vi kommer. Vi både ser på kartet og vet fra fredagens tur at det vil være små dammer lenger opp i elven. Men vi vet også at disse dammene ikke dekker hele elven, men har en åpning på noen meter i midten som vi blir nødt til å hoppe over. Siden det var mørkt sist gang vi så en av disse dammene, vet vi ikke med sikkerhet at det er mulig å hoppe over. Med fingrene krysset setter vi i marsj oppover elven.
Ikke mange skrittene senere dukker en av disse dammene opp og det er lett å se at den ikke lar seg hoppe over like lett som vi håpet. Kenneth er bestemt på at skoene hans er vanntette, og at membranbuksen hans vil holde tett i de små skrittene han er nødt til å ta i vannet. Jeg derimot har forsvarets støvler, som jeg av mange års erfaring vet at ikke er vanntett. Da hjelper det heller ikke mye om jeg også har membranbukse på. Det ligger et gammelt tre over elven som jeg heller vil forsøke å klatre på, men dette er gammel og kan være ustabilt. Vi bestemmer oss for å ta hver vår vei over elven. Kenneth med føttene i vannet, og jeg med fegis metoden over vannet.
Begge veier byr på sine utfordringer da Kenneth oppdager, til sin store fortvilelse, at skoene hans ikke er så vanntette som det ble reklamert. Og jeg oppdager at det dukker opp visse nerver ved i klatre på gamle trær, og det hjelper ikke å ha et dyrt kamera i sekken på ryggen. Uansett så kommer vi oss omsider over. Kenneth var forsåvidt raskt over, mens jeg tok min tid med både glatte sko og ustø nerver.
På andre siden er det ikke mange meterne før vi befinner oss på tørr og trygg skogsvei. Denne tar oss en drøy kilometer nordover langs Langlielven, men så tar den slutt. Her finnes det en hengebro over elven som vi først går over, men innser at tar oss ut av kurs. Vi snur og går tilbake til andre siden og setter opp en ca kurs mot målet. Vi har ingen sti eller vei, men bruker elven som navigeringspunkt. Ruten vi nå har valgt er å forsøke å holde høyden i den bratte skråningen. Dette går ikke helt etter planen, men var å forvente. Litt små-hat og noen svettedråper var likevel verdt strevet for å oppnå den flotte utsikten vi fikk. Området øst og vest for Langlielven er bratt her, og vi befinner oss nå på ca 400 m.o.h. og kan se rett over på utsiktspunktet Heikampen (557 m.o.h.) som jeg har besøkt flere ganger. Vi stopper og får i oss litt næring mens vi speider over til andre siden hvor det er mennesker som er på utsikten på Heikampen.
Litt lenger framme møter vi en skogsvei og det betyr at vi er nære Langlidammen. Noen minutter senere kan vi se postskiltet og vi gjennomfører igjen den vanlige prosedyre.
Begge er enige om at vi ikke har kommet så langt for å snu nå, og vi går derfor ned til dammen for å ta en nærmere titt på Markas største dam i betong. (jeg har tidligere besøkt Markas minste dam i betong ved Lutvann, det kan du lese om her)
Det er en lang historie å lese om både i Kjentmannsboken og i historiebøkene. Men både Kenneth og jeg er vel over middels interessert i militæret og dens historie. Under 2. verdenskrig ble Langlidammen brukt som hemmelig våpenlager. Kanskje i stor grad fra flyslipp over Haklokroktjernet, som ligger en drøy mil unna. Containerne ble lagret i hemmelige rom i nede i dammens indre.
Noe som er litt spesielt er at jeg faktisk har tatt bilder av Langlidammen tidligere, men da fra luften.
Nede ved dammen er det nå satt opp sperringer på grunn av sprekker i limtredragene som holder gangbroen over dammen, oppe. Med all respekt, selvfølgelig, for både advarsler og sikkerhet velger vi likevel å overse skiltet og gå over broen. Jeg må ærlig innrømme at jeg tenkte meg om flere ganger, og hadde noe nerver på vei over dammen. Men vi kom oss trygt over etter å ha tatt noen bilder og filmet litt av den fantastiske utsikten. På andre siden av gangbroen, som jeg regner med snart er restaurert, tar vi oss en litt lengre rast.
Denne rasten ble fort en kald opplevelse og vi setter i marsj med kalde hender og kropper. Selv forsøket med varme kopper solbærtoddy ble inadekvat ettersom drikken ble nedkjølt før vi rakk å drikke den.
På andre siden av dammen er det en sti å følge, og det har nå blitt så mørkt at vi må bruke hodelykter. Etter en liten stund kommer vi opp på veien som vil ta oss ned igjen til parkeringsplassen. Herfra og hjem blir det den vanlige og sterkt ønskede pisspreiken og humoren som gjør oss til så gode kompiser. Kameraet forblir i sekken til tross for et par flotte bildemuligheter.
Nok en gang kan vi konstatere en flott tur og en liten bit av Norge etter gode 4-5 timer i Marka.
- Takk for turen.
 |
| Bildene fra Post 32 og 14 Nov 2010 |
