Post 31: Første turen gjennomført

Søndag 21.Februar 2010

Jeg våknet søndag kl 10 og det så endelig ut som om været var bra. I løpet av helgen har jeg fått med meg en kamerat til å være med å ta merket.

Det dårlige været på lørdag gjorde at vi fikk litt tid til å planlegge hvor vi evt kunne dra om været ble bedre. Vi hadde sett ut post 32 - Finnvollen (Øst for Kalvsjøen), post 31 - Bogstadsetra (nord for østre Fyllingen) og post 30 - Hakklokroktjernet (vest for Hakloa).

Vi dro ut ved 12 tiden, etter en liten stopp på 7eleven og satte kursen for Maridalen. Vi parkerte ved Hammer'n og tok frem Kjentmannsboken for å ta en endelig avgjørelse på hvilke(n) post(er) vi skulle ta. Noe roting frem og tilbake med kartene på iPhonene og boken, og vi ble fort enige om å kjøre tilbake og hente et skikkelig kart (og gå på do). Det å ikke ta med dette kartet fra starten av var en av mange feil vi gjorde...

På vei tilbake til Maridalen ble vi enige om å fokusere på post 31 - Bogstadsetra. Og kjøreturen ble fylt med høytlesning fra Kjentmannsboken. Posten vi skal besøke er noen rester fra en gammel seter som ikke har vært i drift på nær 200 år. Siste kart som viser Bogstadsetra er fra 1825. Årsaken til at denne seteren ble lagt ned er ukjent, men nærheten til seteren på Fyllingen(som hadde samme eiere) sammen med den økte lønnsomheten av skogsdrift fremfor seterdrift har nok mye å si.

Vi satte kursen fra Nordre Skar kl 13.45 med kurs langs Skarselva mot Øyungen - Rottungen - Bjørnholt - Bjørnsjøen - Kikutstua - Fyllingen. Vi var klar over at dette var noe sent. Veien opp til posten ville komme på ca 13 km, og de første kilometerene var bratte.

(bildet viser Skarselva retning nord-vest)

Vi gikk raskt over Øyungen, med noen små kunstpauser (fra min side) hvor vi samtidig fikk muligheten til å kikke på de fine omgivelsene. Og begge konstanterte at dette allerede var en fin tur!

Over i Rottungen ble vi usikre på 2 løyper over vannet, men den store trafikken på en av de gjør at vi bestemmer oss for å ta den store løypa. Allerede her merkes det på all møtende traikken at vi er sent ute. Takket være overvann begynte problemene med skiene her. All gli var borte. Vel over Rottungen klatrer vi oss oppover til Bjørnolt, og tar oss inn på stua.

Her sitter det flere skigåere. Mens jeg titter på kartet overhører jeg en av de prate om å gå ned Bjørnsjøelva. På kartet ser jeg det står noe i svart skrift langs denne elven, og sier til en av de at de da er på vei til "Helvete". Og plutselig var alle i stua i prat med hverandre.

(Kenneth på Bjørnholt hvor vi tar en siste titt på kartet)

En av gutta i stua hadde historien bak hvorfor den elven hadde en del med tilnavnet Helvete. Dette kom av tømmerfløtingen i gamle dager, hvor nettopp dette partiet var et rent helvete å komme forbi. Han forteller at det er flere punkter nordover som også har fått tilnavnet -helvete pga vanskligheter med fløtingen. Han forteller også om at han i fjor sommer var og besøkte samme posten som vi var på vei til nå, og gir en liten advarsel om at den er vansklig å finne.

Vi setter kursen videre og over Bjørnsjøen. Solen begynner og gå ned og vi fryser på fingrene. Det blir en lengre stopp midt på vannet, hvor vi vurderer hvorvidt vi skal ta sjansen på å nå posten. Det blir fort mørkt og veien hjem er krevende med mange trange og bratte bakker. Vi lot selvfølgelig hodelyktene ligge igjen i bilen. Etter litt om og men så beslutter vi å fortsette litt til og så se det ann igjen. Vi kommer oss til slutt til Kikutstua og går uten å stoppe videre. Når vi kommer ned til Fyllingen må vi ta opp boken og lese mer om hvordan vi skal finne posten.


Vi går en liten sti opp fra Fyllingen mot Kikut. Og et lite stykke opp den må vi skjære ut i skogen og løssnøen. Her starter innspurten i jakten på posten. Vi kjemper i nærmere 1 - 1,5 time i løssnø og sliter med å finne posten. Alle kjennemerker som boken refererer til er under 1 meter snø. I en liten stund forbanner vi personen som skrev at dette var en passende post å gå til på vinteren.

(dette er den enkle biten)

Vi kommer forbi noe som ser ut til å ha vært et fuglerede. Her har det foregått en kamp hvor en skjære har måttet bøte med livet. Kennets kommentar bærer preg av internhumor "Den fuglen har fått'n!"

Etter utallige skjellsord, noen gode gamle og noen nye, finner vi posten klokken 17.50. Det kommer ekte jubel fra oss begge og vi knipser kjapt noen bilder, stempler boken og setter kursen tilbake.

(glad)

(like glad)

(dette var de siste bildene vi fikk tatt før kameraet var tomt for strøm)

Lyset har begynt å forsvinne og vi blir nødt til å legge en ny plan på hvordan vi skal komme oss ned. Heldigvis er Kennth godt kjent i området så han foreslår at vi kommer oss til Bjørnholt og derfra bruker bilveien ned til Hammer'n. Her får vi merke hvor utrolig dårlig gli vi har i skiene. Veien ned blir en kald kamp mot stivhet og psyke.

På vei tilbake til bilen får vi en flott nattehimmel. Det er en mørk gul halvmåne som lyser opp veien, og en flott lilla himmel dekket med stjerner. Tempraturen må ha vært rundt -20.

Nede ved Hammere'n blir Kenneth nødt til å ta bilnøklene og gå løypa til Skar, mens jeg er såpass stil og svimmel at jeg bestemmer meg for å gå langs veien. Det er sent og kaldt og jeg tør ikke ta noen sjanser på å sinke oss i løypa borte fra folk. Kenneth "gamper" på, mens jeg småjogger langs veien for å holde varmen. Etter det som må ha vært over 30 minutter, kommer bilen kjørende og varmen er nær.

Det var en tøff tur og vi har lært noen lekser:

- kom avgårde tidligere

- spis mer før vi drar

- ha med næring

- bedre hansker (evt ekstra sett)

- ikke gå kledd for en 8km treningstur når vi skal gå i flere timer

- kompaktkamera lettere tilgjenglig (og med fulladete batterier)

Den første posten av minst 40 er nå tatt, og veien til Kjentmannsmerket er et faktum.

(liten filmsnutt av alle bildene fra turen)

Fra Post 31: Bogstadsetra