I dag gikk turen til post 47, som ligger i Østmarka. Kjørte bil mot Enebakk og parkerte på Krokhol Golfklubb. Denne gangen går jeg alene.
Posten jeg skal til er satt opp ved det som tydeligvis er Ski kommunes største tre. Det er 32m høyt, 67cm i diameter, og om du skal gi treet en klem så er det 225cm i omkrets.
Da jeg startet (ca 18.30) på turen slet jeg litt med å finne riktig vei, plutselig befant jeg meg midt ute på en golfbane med snø langt opp på benet. Så jeg gikk bort til en kar som arbeidet ved golfhuset og spurte etter en 5km løype, en såkalt "Folk i form"løype. Han forteller meg at den starter like ved der vi står, men at løypemaskinen ikke har fungert og at han ikke vil anbefale meg å gå der.
- Du blir i alle fall svett, sier han i det jeg skrur på hodelykten og setter i marsj.
Den første kilometeren var ganske tøff med mye snø, og han hadde rett i at jeg ble svett. Det var samtidig ganske deilig å gå i litt dyp snø. Jeg følte jeg var den første til å gå der, og naturopplevelsen var et faktum allerede før jeg forlot drivingrangen. Det gikk ikke lang tid før jeg kom ut på en eller annen delvis preparert løype, og jeg satte opp farten.
Følte meg litt som Stevie Wonder der jeg gikk i skogen med hodelykt og kikket febrilsk rundt etter et stort tre. På vei inn stilte jeg spørsmål til hvordan de har klatrt å finne ut at den granen jeg skal finne er den største. Det er tettpakket med trær her, og det lille jeg har tittet på kartet i området sier jeg at det er ganske mange tusen mål med skog i Ski kommune.
Humoren forsvant fort når jeg stod på Sandbakken og innså at jeg hadde gått minst 4km feil. Det jeg trudde var den 5km lange "folk i form" løypa, viste seg å være en enveisbillett til Sværsvann og Godheim som lå enda 4km lenger vekk fra bilen. Jeg måtte snu og gå tilbake.
Når jeg hadde 1,5 km igjen til bilen dukket det opp et lite skilt jeg hadde oversett. Den pekte rett inn i snøfonna og fortalte meg at stien måtte gå til posten var overhodet ikke preparert, og heller ikke godt egnet for vinterføre, enda Kjentmannsboken har merket posten som en vinterpost.
Jeg kjempet meg opp en liten bakke, og dro godt nytte av treningen fra forrige post. Over toppen kom det tett skog og en ganske spesiell følelse av å være langt unna folk. Det var deilig. Fantasier om nisser fikk meg til å føle meg veldig Norsk. En 15 minutter inn i skogen dukket posten og det skummelt store treet opp. Jeg stemplet Kjentmannsboken, knipset noen bilder og gav treet en klem. Og satte kursen tilbake. Hele turen tok ca 2 timer og jeg flyttet meg, inkl bomturen, ca 8 km.
Selv om posten og det jeg skulle finne der ikke virket spesielt spennende før jeg dro, så var veien dit og fokuset jeg fikk på trær veldig lærerikt. Spesielt hyggelig var det å lese på små skilt langs løypa, om diverse sydommer trær kan få og hvilke fugler man kunne se der. Nå skal jeg google Tyritopp og lære hvorfor noen trær mangler toppen.
Da var nok et skritt tatt på veien mot kjentmannsmerket.
Se bilder fra turen
 |
| Post 47: Største tre i Ski kommuneskoger |
