I dag var planen å ta turen til Tusenfryd, eller Superfryd som min datter kalte det. Men på grunn av litt dårlig planlegging, og nesten like dårlig vær, bestemte vi (les meg) at det skulle bli en tur i skogen. Kl 10 ble det bestemt hvor, og etter litt org'ing fikk vi satt kursen mot Ski ved 12 tiden. Vi, er i dag min datter og jeg.
Post 49 - Stunneråsen / "Stunnerøya"
Etter å ha passert Ski "sentrum" og videre på Siggerudveien, fikk vi parkert bilen på en barnehage ved krysset mellom Fv33 og Rv 154. Derfra gikk vi ca 400m mot Fv33 og noen meter opp i veien før vi tok av på en blåmerket sti mot venstre (vest). Men først måtte vi hilse på den snille hingsten som stod langs veien.
Deretter satte vi kursen inn på stien og ble møtt av en stor eng med hvitveis. Humøret var på topp hos oss begge, og vi gledet oss til turen. Det ble mange stopp, bl.a. for å se på maurtuer, antatte dyr (kvister) og snodige formasjoner i bakken.
Mitt skjulte motiv for turen var å gi Ellie en innføring i både kart/kompass og fyring av bål med tennstål, eller jokkastikke som jeg kaller det. Så i det vi satte kursen inn i skogen, la jeg inn en kjapp stopp for å forklare hvor vi var, hvor nord var på kompasset og hvordan vi måtte passe på å legge merke til ting i terrenget. Som f.eks høyder. Noen meter inn i denne engen av hvitveis og maurtuer innså jeg at det var bare å glemme på denne turen. Vi kan alltids lære, men nyte "nuet" det gjør vi nå.
Etter mange stopp, og noen småfrustrerte "VI GÅR VIDERE!", møter vi på et hogstfelt. Og jeg forklarer at dette er en plass hvor huggormen liker seg, og at hvis vi er heldige så kanskje vi kan finne en. Må jeg igjen gå inn i meg selv og ta en ny vurdering av hvor smart det var å si. Men hun er en tøffing og kommer seg igjennom med kun noen få ytringer om at vi bør bevege oss samlet over dette feltet.
På andre siden av dette hogstfeltet begynner vi å nærme oss den vinteråpne stua på Skeidarkollen. og vårt merke for ca halvveis til post 49. Her tar vi en kjapp teknisk hvil, før vi igjen setter kursen videre på den blåmerkede stien. Et nytt forsøk på å forstå kart, igjen kort leksjon. Vi har i det minste oppnådd en forståelse for de blå malingsflekkene på trærne. Ser på det som et fremskritt.
Posten vi skal besøke stod tørr for føste gang, etter siste istid, for 11500 år siden. Dette er et sted som tidligere, da for 11000 år siden ble betegnet som en øy. Posten står på høydepunktet som sier 208 m.o.h., og var på den tiden stedet hvor kysten møtte land. Helt ærlig så er ikke dette den mest spennende posten, men som far gav dette meg mange muligheter til å fortelle mer om istiden (som var favorittfilmen hennes for noen år tilbake). I tillegg så er det en gammel steinalderplass like ved posten.
Etter ca 1 time når vi toppen på latterlige 208 m og vi gjennomfører den rituelle stempling av Kjentmannsbok og bilder. Samtidig tar vi en fortjent pause med sjokolade, mentos og brus. Det blåser ganske kraftig i dag og vi blir litt kalde. Så for å gå over til leksjon nr 2, så finner jeg fram jokkastikka og vi prøver å få til en liten flamme. Ellie får sine forsøk, og klarer til slutt å få til en god gnist. Ler litt for meg selv når jeg tenker på at man som barn ikke skal leke med fyrstikker. Det var ingen som sa noe om tennstål.
Vi tar sammen en beslutning om å gå videre til steinalderplassen, og en kjapp titt på kartet sier meg at det uansett er den raskeste og smarteste veien tilbake.
Kort tid etterpå er vi ved steinalderplassen og vi leser på skiltene som er satt opp der. Jeg forklarer at det i 1928 ble funnet flintsteiner og tegn på at det for mange tusen år siden bodde mennesker her. Skiltene viser skisser over hvordan det da så ut her, og jeg videreformidler til Ellie ved å peke og tegne med fingrene. Hun er mer opptatt av en snegle hun fant. jaja.
Vi krysser en stor slette med gress. Det som en gang i tiden må ha vært landsbyen til steinalderfolket. Og finner en flott bronseplate som opplyser oss om det samme vi leste på andre siden av gressletten. Spiller ingen rolle nå, for nå skal vi leke "har'n". Jeg setter fra meg kameraet om starter å filme leken. Skulle ønske jeg kunne lastet den opp, for vi hadde det utrolig moro. Området var fullt av hull etter jordrotter.
Etter leken og løping er vi begge litt slitne og setter kursen hjem. Av erfaring vet jeg at dette er den kjipeste tiden på turen og forsøker å sette i gang litt sang og moro. Fungere ikke helt. Noe syting, sjokolade og mentos senere er i tilbake på Skeidarkollen. Resten av turen handler i hovedsak om motivasjon. Og vi kommer til slutt tilbake til asfalten og de siste 400m tilbake til bilen. 300 av de meterene bærer jeg Ellie på armen og hun sovner nesten før vi er framme.
Min oppsummering er at hun fikk en innføring i istid, steinalderen, kart, bål og sti-merking. Hennes oppsummering: rekker vi å se film når vi kommer hjem... Min trøst: når hun la seg, sa hun at dette var enda en fin tur.
Turen var på ca 6-7km og tok oss ca 3 og en halv time.
Etter et hektisk halvår er endelig bloggen oppdatert igjen. Riktignok ikke helt som ønsket, da de siste postene har ligget altfor lenge og ventet. Og å fylle inn med noe tekst fra postbesøkene ble rett og slett feil. Jeg husker ikke alle detaljene fra turene.
I August 2010 ble jeg tatt opp i Innsatsstyrkene til Heimevernet, og siden den tid har det vært en annen type "skogstur" som har fått fokus. Nå har jeg bestemt meg for å ta meg litt i nakken, og få plass til begge deler.
Med denne nye sesongen som har kommet, er det igjen mer lys på kveldene. Slik at kveldsturer midt i uken lar seg gjennomføre. I løpet av halvannen uke vil neste store tur, være publisert på denne bloggen.
Etter søndagens delvise "nederlag" tar Kenneth og jeg på nytt benene fatt med mål mot post 32 Trofoss klopp og 14 Lanlidammen.
Post 32 - Trofoss klopp
På fredag var målet å nå post 32 i samme marsj som post 31, men mørket spilte oss et puss. I dag har vi både dagslys og tid på vår side. Startskuddet går fra samme sted som noen dager tidligere, og den nyervervede lokalkunnskapen om den umerkede stien gir oss et god start. På veien opp møter vi en familie som lurer på om de er på rett vei, og det kan vi raskt konstatere at de er og de fortsetter videre. Det går raskt å finne post 32, da stedet allerede har andre besøkende. Kenneth og jeg ler rask av hvor nære vi var på fredag, og stuper ned til posten. Den vanlige prosedyre blir gjentatt som mange ganger før, og forberedelsene for den neste posten blir rask unnagjort.
Post 14 - Langlidammen
Vi er nødt til å krysse elven, og mulighetene blir færre hvor lengre opp Langlielven vi kommer. Vi både ser på kartet og vet fra fredagens tur at det vil være små dammer lenger opp i elven. Men vi vet også at disse dammene ikke dekker hele elven, men har en åpning på noen meter i midten som vi blir nødt til å hoppe over. Siden det var mørkt sist gang vi så en av disse dammene, vet vi ikke med sikkerhet at det er mulig å hoppe over. Med fingrene krysset setter vi i marsj oppover elven.
Ikke mange skrittene senere dukker en av disse dammene opp og det er lett å se at den ikke lar seg hoppe over like lett som vi håpet. Kenneth er bestemt på at skoene hans er vanntette, og at membranbuksen hans vil holde tett i de små skrittene han er nødt til å ta i vannet. Jeg derimot har forsvarets støvler, som jeg av mange års erfaring vet at ikke er vanntett. Da hjelper det heller ikke mye om jeg også har membranbukse på. Det ligger et gammelt tre over elven som jeg heller vil forsøke å klatre på, men dette er gammel og kan være ustabilt. Vi bestemmer oss for å ta hver vår vei over elven. Kenneth med føttene i vannet, og jeg med fegis metoden over vannet.
Begge veier byr på sine utfordringer da Kenneth oppdager, til sin store fortvilelse, at skoene hans ikke er så vanntette som det ble reklamert. Og jeg oppdager at det dukker opp visse nerver ved i klatre på gamle trær, og det hjelper ikke å ha et dyrt kamera i sekken på ryggen. Uansett så kommer vi oss omsider over. Kenneth var forsåvidt raskt over, mens jeg tok min tid med både glatte sko og ustø nerver.
På andre siden er det ikke mange meterne før vi befinner oss på tørr og trygg skogsvei. Denne tar oss en drøy kilometer nordover langs Langlielven, men så tar den slutt. Her finnes det en hengebro over elven som vi først går over, men innser at tar oss ut av kurs. Vi snur og går tilbake til andre siden og setter opp en ca kurs mot målet. Vi har ingen sti eller vei, men bruker elven som navigeringspunkt. Ruten vi nå har valgt er å forsøke å holde høyden i den bratte skråningen. Dette går ikke helt etter planen, men var å forvente. Litt små-hat og noen svettedråper var likevel verdt strevet for å oppnå den flotte utsikten vi fikk. Området øst og vest for Langlielven er bratt her, og vi befinner oss nå på ca 400 m.o.h. og kan se rett over på utsiktspunktet Heikampen (557 m.o.h.) som jeg har besøkt flere ganger. Vi stopper og får i oss litt næring mens vi speider over til andre siden hvor det er mennesker som er på utsikten på Heikampen.
Litt lenger framme møter vi en skogsvei og det betyr at vi er nære Langlidammen. Noen minutter senere kan vi se postskiltet og vi gjennomfører igjen den vanlige prosedyre.
Begge er enige om at vi ikke har kommet så langt for å snu nå, og vi går derfor ned til dammen for å ta en nærmere titt på Markas største dam i betong. (jeg har tidligere besøkt Markas minste dam i betong ved Lutvann, det kan du lese om her)
Det er en lang historie å lese om både i Kjentmannsboken og i historiebøkene. Men både Kenneth og jeg er vel over middels interessert i militæret og dens historie. Under 2. verdenskrig ble Langlidammen brukt som hemmelig våpenlager. Kanskje i stor grad fra flyslipp over Haklokroktjernet, som ligger en drøy mil unna. Containerne ble lagret i hemmelige rom i nede i dammens indre.
Noe som er litt spesielt er at jeg faktisk har tatt bilder av Langlidammen tidligere, men da fra luften.
Nede ved dammen er det nå satt opp sperringer på grunn av sprekker i limtredragene som holder gangbroen over dammen, oppe. Med all respekt, selvfølgelig, for både advarsler og sikkerhet velger vi likevel å overse skiltet og gå over broen. Jeg må ærlig innrømme at jeg tenkte meg om flere ganger, og hadde noe nerver på vei over dammen. Men vi kom oss trygt over etter å ha tatt noen bilder og filmet litt av den fantastiske utsikten. På andre siden av gangbroen, som jeg regner med snart er restaurert, tar vi oss en litt lengre rast.
Denne rasten ble fort en kald opplevelse og vi setter i marsj med kalde hender og kropper. Selv forsøket med varme kopper solbærtoddy ble inadekvat ettersom drikken ble nedkjølt før vi rakk å drikke den.
På andre siden av dammen er det en sti å følge, og det har nå blitt så mørkt at vi må bruke hodelykter. Etter en liten stund kommer vi opp på veien som vil ta oss ned igjen til parkeringsplassen. Herfra og hjem blir det den vanlige og sterkt ønskede pisspreiken og humoren som gjør oss til så gode kompiser. Kameraet forblir i sekken til tross for et par flotte bildemuligheter.
Nok en gang kan vi konstatere en flott tur og en liten bit av Norge etter gode 4-5 timer i Marka.
Det begynner å bli noen uker siden forrige postjakt, og hittil i 2010-12 sesongen har jeg hatt alle hittil 5 postene uten Kenneth. I dag skal Kenneth bli med på hans første post(er) for "sesongen". Vi har snakket litt sammen om hvilke poster vi skal forsøke å finne og kommet frem til et kjent og kjært område for meg, Sørkedalen. Her ligger 4 poster ganske tett. Men siden det er fredag og vi begge har vært på jobb til kl 16, er det lite dagslys igjen og vi bestemmer oss for å se an hvor mange poster vi klarer å ta. Målet er å klare minst 2, og om det skulle bli tid og lys nok har vi opsjon på en 3. Vi setter kursen mot parkeringsplassen på Elveli.
Post 31 - Gammel hestevei i Heikamplia
Vi parkerer og forlater bilen ca kl 18 ved Elveli. Herfra er det ca 2 km å gå i retning nordvest langs Langlielva til post 32, som heter Trofoss Klopp. Derfra igjen er det ikke mer enn ca 400m til post 31. Det vil vise seg at vi i dag ikke finner post 32.
Siden jeg flere ganger har gått på langrenn her, føler jeg meg ganske trygg på hvor vi skal gå. Men etter bare noen hundre meter er vi allerede ute av kurs, og borte fra veien vi først hadde planlagt å gå. Både Kennteh og jeg er mer glad i følelsen av å være ute i villmarken og borte fra alle andre turgåere, så siden vi først er ute av kurs velger vi å gjøre det beste ut av det. Siden postene vi skal til like like ved Langlielven, velger vi å gå langs denne i håp om å kanskje lettere finne postene. Det tar ikke lang tid før vi finner en liten umerket sti, og all usikkerhet om valg av vei forsvinner.
Det blir fort mørkt, og alle planer om å ta en tredje post er skrinlagt. Mens vi går oppover langs elven leter vi etter en demning, når vi finner denne skal vi ha gått ca 100m for langt. På grunn av det manglene lyset tenker vi dette er beste måte å finne et holdepunkt vi kan navigere de siste meterne på. Etter å ha gått et godt stykke begynner vi å lure på om vi har gått for langt og starter en liten leteaksjon etter dammen. Etter bredden på elven å regne kan ikke demningen være særlig stor slik at vi kan ha oversett den på veien opp. Til slutt finner vi en demning, men det er ikke den vi håpet på. Det er demningen som ligger ca 1 km (!) forbi den vi lette etter. Dermed er nå post 31 nærmere. Vi snur og setter kursen nedover elven igjen. Vi leter nå etter en umerket sti som skal gå diagonalt opp og bakover mot den veien vi i utgangspunktet skulle gå på da vi startet. Det viser seg å bli en enda større utfordring enn å finne en dam. Med en sikt på maks 5 meter, med hodelykt, blir det vanskelig å se denne lille stien. Vi leser nøye i kjentmannsboken etter hint om hvordan vi skal finne den, og det ender i flere økter med manngard. Vi stopper også opp og nyter den utrolig stjerneklare himmelen i noen minutter.
Til slutt finner vi stien som er den gamle hesteveien i Heikamplia. Terrenget på begge sider av Langlielven er bratt og stiger flere steder 50 grader opp fra elven. Denne stien går diagonalt og mykner stigningen endel, men er fortsatt ganske bratt. At dette tidligere har vært en hestevei er ikke lett å se. Det er en smal sti, med tidvis ganske ulendt terreng. Til stor glede finner vi til slutt posten og feirer på vår måte med masse latter og den vanlige seremonien med bilder og stempling av kjentmannsboken. Klokken er nå blitt 19.30 og bestemmer oss for å heller komme tilbake på søndag og da de resterende postene i området når vi har bedre tid og dagslys.
I kveld hadde jeg i utgangspunktet ønsket å ta en tur i Marka opp fra Maridalen sammen med en kompis. Men det virket ikke som han hadde nok energi til å være med i dag. Så i stedet valgte jeg å ta en tur fra Skullerudstua.
Skullerudstua er et godt utgangspunkt for turer i Østmarka. Det er stor og fin parkeringsplass, kort vei til både badesteder, klatresteder, stuer og noen gode fiskevann. Og går du på ski får du en god oppvarming den første kilometeren på grunn av stigningen. Men når du først har kommet deg opp har du lange lysløyper som er passe kupert for å gi en god treningsøkt, eller en rolig tur.
Post 45 - Bremsrud
Posten ligger ved sør-vestre hjørne av Nøklevann, som er formet litt som en "J". Historien til posten skal jeg ikke beskrive like detaljert som Kjentmannsboken, men jeg kan nevne at det en gang i tiden ble bygget rør for å tilføre vann til Nøklevann. Rørene frakter vann fra Elvåga, og er ikke lenger i bruk. Deler av disse rørene er synlige helt nede ved Nøklevann.
Etter en kjapp marsj fra Skullerudstua og opptil Nøklevann har det alt rukket å bli mørkt. Så de siste meterne til posten blir jeg nødt til å bruke hodelykt. Siden jeg har gått hele veien opp i lysløypa er ikke øynene vandt med mørket. Jeg går inn en liten grusvei som ligger noen meter nord for badeplassen som er merket av på kartet (den nordligste) Det blir endel frem og tilbake før jeg til slutt finner posten, og som vanlig var den mye enklere å finne enn jeg først antok. Jeg var for opptatt av stien som er i enden av den lille veien, fremfor å gå direkte mot nord.
Den gode følelsen av å finne en post, og å oppnå det man ville, gir energi til bena. Jeg har alt vært ute i halvannen time og bør få opp farten om jeg skal rekke alle postene jeg har planlagt.
Post 43 - Donsbautaen Speiderstøtta ved Hauktjern
Denne posten ligger i underkant av 2 km nord for post 45. Det er reist en bauta til minne om plassen Christian Dons (1886-1953) startet 1. Kristiania speidertropp 23. mai 1910. Donsbautaen ble reist i 1955 etter at alle landets speidergrupper sendte inn en lokal stein med sitt navn inngravert. Steinene ble murt sammen til en sokkel som bærer en fransk lilje i granitt, som er et symbol for speiderne. Det er da nå i 2010, 100 år siden speideren i Norge ble startet.
Området hvor posten ligger er et godt sted for de som ønsker å klatre. Jeg er en av de, men i dag har jeg hverken ferdighetene, utstyret eller lyset med meg. Klatrefeltet har stedvis høy vanskelighetsgrad.
Det er en større åpen plass der hvor jeg skal skjære ut av lysløypa og opp på stien som fører meg mot posten. På denne plassen står en annen bauta reist til minne om falne Jegere i Milorg-gruppe 13132. Jeg blir stående noen minutter å lese gjennom navnene og datoene, og tenke på hvordan det må ha vært å delta i 2. verdenskrig. En krig hvor det ikke var noen tvil om hvorvidt det var "verdt det". Min egen erfaring med krig ønsker jeg ikke å forsøke å sammenligne i respekt for alle de som med never, bajonetter og enkeltskuddsrifler kjempet for frihet både i fædrelandet og verden. Jeg legger også merke til at gjennomsnittsalderen blant de 9 døde var 25 år, og alle fra områder i nærheten.
Jeg går videre og opp stien, mens jeg fortsatt tenker på 2. verdenskrig. Det tar ikke mange minuttene før jeg ser en sti som trekker av mot høyre. Her er posten og en relativt stor bauta åpenbarer seg på en litt kirke-aktig måte i nattemørket. Jeg stempler fort posten og tar frem kamera for å ta noen bilder av bautaen. Det viser seg å bli ganske vanskelig å få tatt et klart bilde siden det nå er så mørkt at kameraet ikke klarer å fokusere. Med litt hjelp fra hodelykten og blits klarer jeg til slutt å knipse noen.
Men nå har klokken blitt såpass mye, og jeg skal både på festiviteter med jobben og på fjelltur til Rondane i morgen, så jeg bestemmer meg for å spare post 44 og sette kursen rask tilbake til Skullerudstua.
Alt i alt en veldig fin tur å gå, men jeg vil nok anbefale å ta den på dagtid og ikke i høstmørket. Post 44 er nok en fin post å ta på vinteren og med ski på bena.
Etter å ha tatt to poster med Ellie i går, føler jeg meg litt i vinden og bestemmer meg for å ta en tur til i dag. Ellie er nok litt sliten etter i går, men ikke mer enn en egen kikkert kan fikse. Stine vil også være med så det blir en kikkert på alle og det trenger vi. Både viljen min og den passelig korte gåturen gjør at vi i dag drar til Bysetermåsan i Østmarka, for å gå til Kjerringhøgda.
På Kjerringhøgda står det et utsiktstårn som tidligere ble brukt for å varsle om eventuelle skogbranner i Rausjømarka. Den første versjonen av tårnet ble oppført på slutten av 1800-tallet, og var da bare en stokks høyde. Men flere versjoner senere, siste oppført i 2000, er tårnet mye høyere og gir en god utsikt over store deler av Østmarka.
Det er lett å gå litt feil på vei opp til tårnet. Om du går sør-vest fra Bysetermåsan i ca 500m, forbi rødmerket skiløype (om vinteren) og noen meter til kommer en blåmerket sti som går opp til venstre (nord). Følg denne 100m oppover til du kommer til et lite tun. Gå på venstre side av bygningene og rett frem (fortsatt blåmerket sti). Etter en stund vil du komme til et lite skille med flere stier. Velg den som går til høyre/rett frem, ikke fortsett å følg blåmerket sti. Vi gikk nemlig feil, derfor så føler jeg for å presisere for de som evt har lyst til å ta turen selv. Du ser det går noen kabler langs den rette stien. Kort tid etter er du på toppen og kan se tårnet.
Dette er uten tvil en av de beste utsiktene jeg har opplevd i Østmarka hittil. Og en kar vi møtte på tårnet kunne fortelle meg om en enda bedre utsikt som jeg skal besøke en annen gang. Tonekollen som ligger ca 4 km NNV for Kjerringhøgda.
Etter å ha stemplet kjentmannsboken klatrer vi opp til toppen av tårnet, hvor det står et langbord med plass til ca 10 personer. Her nyter vi noen kopper kakao og prater litt med denne karen og hans datter. Han kan fortelle om elleville tilstander her på Kjerringhøgda da det var total solformørkelse for noen år tilbake. Da var det visstnok fult opp med telt og tilskuere til langt nedover åsen.
Etter å ha knipset en god del høstbilder av Østmarkas terreng, går vi ned igjen og tilbake til bilen. På to dager er 3 av de nye 50 postene tatt, og jeg føler meg selvsikker på å klare alle 50 denne gangen. Det hjelper å ha 2 år på seg, fremfor 7 mnd som sist.
Med den nye kjentmannsboken for 2010-2012 nyinnkjøpt og klar for å bli utforsket, satte jeg meg i bilen med Ellie for å ta den første posten i den nye "sesongen". Jeg har latt skuffelsen over at jeg ikke nådde til flere enn 26 poster på forrige bok ligge bak, og satser nå for fult på å nå gullmerket på minst 40 poster (klart jeg skal ha alle 50!)
Men hvilken post skal vi ta? Jeg har ikke hatt nok tid til å studere den nye kjentmannsboken enda, så det ble et lite sjansespill. Jeg åpnet boken på siste side, hvor det er en oversikt over alle postene, og tenkte å finne en i nærheten av en parkeringsplass oppe i Maridalen. Oversiktskartet viser kun en inndeling av markene (Øst-, nordmarka osv.), så med litt erfaring fra forrige bok bestemte jeg meg for å titte nærmere på post 35 og 36 som ligger relativt nære hverandre. Og heldigvis er disse postene perfekte for dagens tur med Ellie. Ikke for langt å gå, og ikke for bratt. Trudde jeg.
Vi kjørte inn i Maridalen like forbi Hammern og mot Sandermosen togstasjon, og parkerte ved en privat vei med bom. Derfra gikk vi ca 600 meter til vi kom til et hus. Dette huset, eller plassen, sto beskrevet i kjentmannsboken. De henviser til en sti som går ved siden av denne plassen, slik at man ikke skal gå rett over tunet. Eierne av denne plassen har også satt opp et skilt, så her ville vi ikke scoret masse poeng på å traske rett over.
Litt forbi plassen er det et hus som falt helt sammen, og som var ganske artig å utforske når man har med seg en 5-åring. I tillegg for meg som er ivrig med å ta bilder, så var det et flott sted å fotografere. Dessverre er været i dag ganske kjedelig å ta bilder i så det blir så mange gode bilder. Vi ser en diger maurtue som helt klart er de nye beboerne i dette huset. Men da vi prøver å utforske det som en gang har vært stuen ser vi masse spiker som stikker ut overalt, så vi lar være og fortsetter turen mot Dausjøberget.
Det som er spesielt med denne posten er forkastningene i berget. Når du står oppe på posten og kikker ned så heller faktisk fjellet innover. Hverken kjentmannsboken eller jeg vil anbefale å besøke dette stedet med ski på bena.
Etter en munter gange med plystring og dans fra det forfalne huset kommer vi opp til området hvor posten befinner seg. Det er en flott utsikt og det er synd at været ikke er bedre. Det er som antatt veldig bratt og vi er forsiktige med hvor vi setter bena. I det jeg ser treet som posten står på, oppdager jeg også at dette er en Geocaching post. Les mer om det her. Vi stempler kjentmannsboken og tar en titt i Geocaching posten som er et kokekar fra forsvaret. Her finner vi mange "skatter" og dagens tur er allerede en stor suksess hos Ellie. En ekte skattejakt :-)
Etter å ha tittet på indie-cd'er, pratet med en annen kjentmannspost-jeger, miniflasker med jägermeister, buddabok og notert litt i notatboka legger vi tingene tilbake og setter kursen tilbake mot bilen. Vi må kjøre litt lenger inn til Sandermosen togstasjon, som skal være utgangspunkt for neste del av turen. Post 36.
Post 35 Barlindåsen (384moh)
På Sandermosen togstasjon er det ikke populært å parkere, så vi flytter bilen litt lenger inn. Her finner vi en fin vei å gå på, som er sperret med bom. En liten gåtur inn skogsbilveien krysser vi jernbaneskinnene og kommer over på en annen skogsbilvei, denne skal ta oss til enden av Barlindåsen på nordre side. Nå begynner Ellie å bli litt sliten etter all dansing og kappløpene så vi tar en stopp i det vi går av skogsbilveien og opp på stien som fører oss sørover og opp Barlindåsen. Her får vi oss litt sjokolade, brus og peptalk med mirakuløse virkninger.
Barlindåsen er på sitt høyeste punkt 407 moh, men selve posten står ved et lavere trigpunkt hvor utsikten er bedre. Så med nytt mot og energi setter vi i marsj opp den relativt bratte bakken. Ellie gjør narr av entusiasmen min, og kommer med noen artige bemerkninger som gav et støkk i magen.
- Jeg skal fortelle deg noe jeg, Ellie. Når vi kommer opp så er det SÅÅÅÅÅÅ fin utsikt", hermer hun.
Det var så rart å høre henne tulle med meg på den måten, og jeg fikk en liten aha opplevelse i forhold til å føle meg som far. Et av livets små øyeblikk som aldri kan gjenfortelles på riktig måte.
I det vi begynner å se toppen er motet til Ellie helt tomt, og hun får de siste sjokoladebitene og brusen mens hun får sitte og passe på sekken mens jeg jogger kjapt opp til posten for å stemple boken og knipse noen kjappe bilder. Og når jeg kommer tilbake til henne og forteller hvor kort vei det er igjen, vil hun selvfølgelig se denne utsikten som jeg har mast så mye om. Og heldigvis liker hun den og humøret og energien får igjen et lite løft. Jeg passer på å utnytte meg av det å sette kursen ned fra åsen igjen og fort tilbake til bilen. Hun får lov å sitte på skuldrene når vi kommer ned til grusveien igjen, og det gjør at vi rekker å komme oss tilbake tidsnok til å holde våre videre løfter denne dagen.
Alt i alt en god tur. Litt kjedelig med tåke, men det spiller ingen rolle når man har med seg en egen liten solstråle.
Nå er det kommet ny kjentmannsbok med 50 nye poster, og denne gangen har jeg litt bedre tid til å ta alle. Varer fra sept 2010 til sept 2012.
Etter å ha gjennomført 26 av 50 poster, kan jeg lett anbefale dette for alle og enhver. Det er fortsatt flere poster i forrige kjentmannsbok som jeg kommer til å besøke, som jeg desverre ikke rakk i denne omgang.
For alle som er interessert i å skaffe seg en liten "guide" i marka, klikk her
Kenneth og jeg startet turen etter jobb i dag, og kjørte opp til Skedsmokorset og parkerte ved Tærud skole. Herfra fulgte vi en lysløype langs Tærudkampen (276 moh). Her møtte vi på flere turgåere og joggere. Kenneth og jeg hadde valgt forskjellig fottøy, hvor Kenneth brukte joggesko mens jeg brukte de vanlige feltstøvlene. På vei inn mot løypen møtte vi mange som var fulle av gjørme. Noe som gjorde Kenneth litt nervøs på valget.
Etter ca 1,5 km tok vi av fra lysløypen og ut på sti videre nordover mot Høgsmåsan, et naturreservat og et av østlandets største myrområder. På nordsiden av dette naturreservatet kom vi til en åpen plass som heter Fjellstadvangen, hvor det tidligere har vært gårdsdrift. Ikke langt unna en vandrestue/kafe som heter Ringdalskroa. Vi tittet på kartet og den usikkerheten på hvor vi egentlig var, gikk over. Litt videre på stien fra Fjellstadvangen tok vi av fra den lille stien og gikk på kompasskurs nord mot Klintehøgda som på sitt høyeste punkt er 346 moh.
Posten vi besøkte i dag ligger noe syd for toppen og litt lavere (332 moh) men har mye bedre utsikt. Utsikten er og regne som en av de beste i sørlige deler av Romeriksåsen. Herfra kan du se over til Lillestrøm og Øyern.
På hele veien opp kunne vi høre skudd fra skytebanen som ligger like øst for posten. Vi skjønte at vi nærmet oss når vi kunne høre stemmer fra skytebanen. Om du har lyst til å se denne flotte utsikten er det viktig å holde et øye med kartet og din posisjon slik at du ikke ender opp midt ute på skytebanen.
Alt i alt en fin tur, og med høyt tempo gikk vi totalt en mil. Og med en lang pause på toppen tok hele turen oss 3 timer.
I dag bestemte Kennth og jeg oss for å komme i gang med Kjentmannspostene igjen etter en lengre sommerpause. Og målet i dag er å kjøre til Glittre i Nittdal for så å gå 5km opp til sørenden av Storøyungen og tilbake.
Storøyungdammen er en trevinklet steindam som er ca 240 m lang, og er bygget på tidlig 1900-tallet. Den er ikke blitt vedlikeholdt siden Gjerdrum Akiemølle AS (stiftet 1890) brandt ned i 1987, og står nå i fare for rivning.
Vi starter å gå fra parkeringsplassen ved Glittre, og får straks øye på flere forklarende skilt. Her går det en natursti. Et av skiltene forteller om "Hans i dumpa, som bodde i dumpa, derfor het han Hans i dumpa", noe vi lo godt av der og da. Jeg husker ikke helt om han het Hans, men han bodde i alle fall i dumpa!
Langs stien ser vi flere tegn i steinene på etter siste istiden, og vi ser en enorm mengde med maurtuer. Langt fler enn hva noen av oss er vandt med. Skiltene vi ser langs stien viser også vei til både Jotunheimen og Rondane, og vi leker kjapt med tanken på å en gang gå disse stiene hele veien. Kanskje noe som en gang kommer med i denne bloggen her.... neppe i år...
Et godt stykke på veien kommer vi over et større åpent område som er spekket med bringebær. Det er tegn her etter å ha vært en gård, og på slike etterlatte steder har det ofte en tendens til å vokse mye bringbær. Vi forsyner oss kraftig og får en ide om at vi kanskje skulle prøve å lage hjemmelaget syltetøy. Ikke noe vanlig for gutter på vår alder å gjøre. Kanskje neste år....
Vel fremme ved dammen, og mens solen skinner, bestemmer vi oss for å ta årets første bad. Ingen av oss har badet enda i år, og vi skammer oss egentlig litt over det. Men først er vi borte ved et stort tre like ved dammen og vannet og stempler i kjentmannsboken. Vi bestemmer oss for å gå oppe på dammen og bade et sted langs sørenden av vannet. Ute på en odde kaster vi oss ut i det deilige vannet og nyter det gode været og det flotte området.
Temperaturen på vannet var fantastisk og det samme var hele turen.
Det ble sent på jobb i dag så intensjonen om å ta en lengre tur i marka, ble omgjort til å ta en kjapp post. Og jeg har en post jeg har prøvde å finne tidligere, men måtte gi opp. Det er post 36 - Masjørgen.
Så turen bar opp mot Nittedal. Sist forsøk parkerte jeg unødvendig langt unna, så denne gangen kjørte jeg opp etter å ha passert Hagan. Derfra kjørte jeg opp til en skytebane. Her må man betale kr 30,- for å parkere.
Så satte jeg kursen rett opp Masjørgenhøgda hvor jeg i vinter nærvøst kom meg ned den bratte bakken. I dag var det enkelt å følge en sti over høgda og jeg regnet med at posten ville bli lettere å se nå som snøen er borte. Det var moro å se hvordan landskapet så ut i denne sesongdrakten, og hvor mye snø det må ha vært her i vinter. Jeg passet på å ta noen bilder på steder hvor jeg husker å ha tatt bilder i vinter, for å sammenligne.
Det tok meg ikke mange minuttene før jeg var oppe på toppen og jeg gikk fort mot der posten skulle stå. Det er desverre ikke første gang jeg ser at Kjentmannsboken viser feil på kartet. Og det er også grunnen til at jeg ikke fant posten i vinter.
Vel inne ved posten ser man en liten grop som skal ha vært stedet hvor huset til Masjørgen stod.
Kjentmannsboken viser også en gruve som Masjørgen på sin tid hentet malm ut av, og prøvde å selge uten hell til en engelskmann. Og siden den kun ligger 500m unna, bestemmer jeg meg for å ta en titt. Det er ofte skoler her inne for å se på gruven, og jeg tipper det er de som har satt opp skiltene som viser veien de siste meterene.
Åpningen i gruva er ganske høy så jeg kan nesten stå oppreist. Jeg glemte å ta med hodelykt så jeg bruker lyset fra iPhonen til å se veien inn. Gruva er ca 15-20 m dyp. Når jeg har kommet ca halvveis inn så brukte jeg blitsen for å lyse opp hele gruva og da fikk jeg litt av et sjokk!
Etter å ha tatt en titt på gruva så snudde jeg og gikk samme vei tilbake. Det hele ble en kort og grei tur. Og da var min 21. post i boks. 4 til så har jeg sølvmerket.
Posten jeg skal ta i dag er nr 44 - Tjuvåsen. Jeg møter en gammel kompis, Petter, utenfor jobben hans ved Åråsen og vi drar oppover Rælingen til Myrdammen og parkerer der. Vi har planlagt og fiske litt også og har med oss fiskeutstyr.
Det var en varm dag, og veien opp var ganske bratt så vi tok flere pauser på vei opp. Det var godt å se igjen en gammel kompis og det ble mye prat som stjal den mye nødvendige pusten vi trengte.
Vel oppe på toppen var det lett å finne posten, og vi nøt utsikten med regnbue over Øyern. Navnet Tjuvåsen har toppen fått etter en steinbu eller hytte hvor røvere kunne sitte og ha god oversikt over trafikken nede ved eller på Øyern. Det er lett å se at det har vært en form for bygg der, med alle steinrestene som ligger i en sirkel med åpning mot Øyern. Det er noe grodd igjen der oppe noe som gjør sikten noe dårligere.
I dag skulle jeg ta en tur med min datter, Ellie og hennes mor, Stine til Lutvann for å grille litt pølser og kanskje prøve fiskelykken. Stedet vi går til er ikke valgt helt tilfeldig, det er en kjentmannspost i nærheten.
Kenneth har i vinter allerede vært her oppe og tatt posten, så jeg er litt spent på hvordan terrenget opp mot posten er. Han har fortalt meg at det var dårlig med løype, derfor lot jeg være å ta denne posten da jeg var like ved en sen vinterkveld for å ta en annen post, post 43 - Markas mindste dam i betong.
Vi parkerer på en parkeringsplass like ved Lutvann Leir og tusler innover langs stien mot Lutvann. På samtlige turer jeg har hatt med Ellie i skogen i år har vi sett orm. Og denne turen var ikke dårligere. Nok en gang spreller Buormen like ved oss, og behovet for å vise at jeg er litt kar samt kanskje gi Ellie en liten naturfag time får meg til å løpe etter for å fange den. Heldigvis/dessverre så kommer den seg unna. Tidligere i våres har jeg lest litt om Buormen på nettet og der stod det at den kan bite, men ikke er giftig. Det har vært litt frem og tilbake hos de jeg har snakket med om hvor villig den er til å bite. Wikipedia sier også at den kan sprøyte ut en illeluktene væske fra analåpningen, noe som ikke frister særlig.
Da vi kom frem til nordenden av Lutvann så vi et Rådyr som kom tuslende på stien. Vi ble alle tre helt oppslukt i dyret og de to kvinnelige sporfinnerne setter i marsj med kamera for å prøve å ta noen nærbilder. Det var ikke overraskende et mislykket forsøk, men de kom faktisk ganske nære og Ellie var glad for å ha sett et Rådyr.
Vi setter oss ned på en stor stein i vannkanten og fyrer opp grillen. Jeg prøver noen kast ut i det krystallklare vannet. Jeg var ikke klar over hvor klart vannet var i Lutvann og kan fort oppdage fordelene og ulempene med det. Ikke langt unna oss har en familie med utlendinger akkurat fullført sitt måltid på sine engangsgriller og finner det hensiktsmessig og dumpe disse ut i vannet. De er helt klart ikke de eneste som har gjort dette. Fordelen med dette klare vannet er at jeg ser hvor steiner og stokker er i vannet, og unngår å sette meg fast i disse.
Før vi setter i marsj mot nordre Puttjern lar jeg både Ellie og Stine prøve å fyre opp et lite bål med flintstikka. Vi lar det holde med at Ellie får til gnister, mens Stine vil klare å få fyr på et lite bål. Dette syntes jeg selvfølgelig er veldig moro og bestemmer meg for å ta frem mobilen for å filme...... Det var ikke nok minne igjen på telefonen til å filme de 15 minuttene det tok. Men hun fikk det til!
Veien opp mot nordre Puttjern var ulendt og full av steiner og stokker. Jeg lurer på hvordan det må ha vært å gå på ski her i vinter, men tydeligvis må det ha vært veldig mye snø her også.
Kjentmannskomiteen la i 1992-1994 boken en post ved søndre Puttjern og kommenterte at dette var et sted hvor mange bodde i nærheten men var likevel ikke særlig besøkt. Det de da ikke visste var at nordre Puttjern ville i de følgende år stå i medienes lys. Dette var nemlig tjernet som da NSB Gardermobanen lagde Romeriksporten ble fullstendig tømt på grunn av vannlekkasjer. Romeriksporten går rett under tjernet. Og på vår vei opp til tjernet så vi stadig rare rør stikke opp av bakken og solcellepaneler. Jeg går ut ifra at dette var de pumpene som kjentmannsboken skriver skal holde grunnvannstanden i området på det nivå som det en gang var. I enden av tjernet er det satt opp vannmåler i utløpet.
Det var moro å kommer frem til posten og for første gang ha med meg Ellie som fikk lov å hjelpe til med stemplingen. Det har vært en morsom tur med dyr og rare planter. På denne tiden av året er det moro å se ormegresset brette seg ut av små baller til å bli store blader.
Post 13 - Flyvrakrester i Dammyrdalen og post 14 - Otertjernsrenna
De siste dagenes utflukter har gjort at kroppen trengte en litt sen start på dagen. Det regner litt, men fint nok vær til å kunne ta seg en tur. I dag bestemmer Kenneth og jeg oss for å ta turen inn i Sørkedalen for å ta en nærmere titt på flyvrakrester fra 1952 og Otertjernsrenna som ligger vest for den vestligste parkeringsplassen i Sørkedalen.
Den 13. september 1952 drev 4 Thunderjet jagerfly et simulert angrep over Holmenkollen, der et av flyene kom litt ut av formasjon som til slutt gjorde at to flyvinger kom i hverandre og sørget for at et av flyene mistet halevingen og dundret i bakken. Piloten fikk desverre ikke skutt seg ut i tide og døde momentant. Det meste av flyvraket ble fraktet ut av marka, men turbinen og halevingen er fortsatt å finne der ute. Og disse ville jeg gjerne se. Jeg fant mer spennende om Thunderjet flyene på nettet, om dette er samme historien er mye mulig.
Noe støl i rompa etter en sykkeltur i nordmarka noen dager tidligere gjorde starten litt vond, men varmen kom fort og det samme gjorde flyten. Det var en veldig fin og slakk tur fra Skansebakken og frem til Fløyta. Derfra begynte de noe kraftigere stigningene mot Dammyrdalen. Det var noe snø i de skarpeste svingene og stigningene, og etter et stykke var det like greit og legge i fra oss syklene og ta bena fatt. Nærmere posten kommer vi til en hytte med vedskjul og våpenet på toppen av flaggstangen tilsier at dette er en speiderhytte. Men en titt inn vinduet og synet av alle de tomme spritflaskene tyder på noe helt annet. Vi går videre oppover mot posten.
Halevingen skal ligge like NV for hytta, men det terrenget vi møter der er veldig bratt så vi bestemmer oss for å gå til turbinen hvor posten står. Det er 900m meter mellom halevingen og turbinen. Vi tenker at vi får se om terrenget er mer gjestmildt lenger opp. Det er det ikke, så halevingen blir fort lagt på is og heller besøkes senere en gang.
Til slutt finner vi punktet som sier at vi er like ved posten, og vi prøver desperat å finne en måte å krysse bekken som renner langs skogsveien. Det er mye smeltet snø og bekken er såpass stor at det er vanskelig å krysse uten å bli veldig våt. Vel oppe på posten og med en halvliter vann i skoen ser vi posten. Turbinen ligger som en skinnende klump med vridd metall som naturen har prøvd å ta til seg. Det er spennende å se hvor lite rust det er, og merker etter flammene som må ha vært mens den var i bruk. Endel av bladene i motoren sitter fortsatt igjen. Det er tydeligvis noen sleipe folk som har vært her og tatt med seg diverse suvenirer, men heldigvis oppleves turbinen som relativt uberørt. Vi knipset noen bilder og satte kursen tilbake til syklene, med mål mot Heggelielva.
Sykkelturen opp mot Heggelielva er det tøffeste partiet på turen, men en hard oppover bakke på 2 km. Posten skal være relativt lett å finne sett ut i fra hvor nærme den er veien. Dette viser seg å være totalt feil.¨
Post 14 - Otertjernsrenna
Otertjernsrenna var en tømmerrenne anlagt som nødløsning etter at et ras blokkerte den vanlige fløteveien ned Heggelielva til Sørkedalen. Det ble brukt store mengder dynamitt for å lage denne renna. Jeg har tidligere besøkt et teknisk vidunder like ved Steinsfjorden. Der tømmeret ble fløtet opp for så å kunne fløtes videre mot Peder Ankers sager i Lysakerelven. Om du vil vite hvorfor Nordmarka og tømmerfløting var viktig anbefaler jeg sterkt at du leser her. Her kan du nemlig lese om Kongers gjeld til private eiere, og selve grunnlaget til Nordmarka.
Vi brukte mye tid med å klatre opp og ned den bratte høyden mot der posten skulle være, og fikk igjen et slag i fjeset når vi tok tid og leste litt nøyere i Kjentmannsboken. Da fant vi lett veien til posten og kunne konstatere nok en post i boks. Det var en spennende og tydelig grop som i dag var godt grodd igjen. Renna ble tatt i bruk i 1924 og ble dårlig i 1934, da fant man en bedre løsning på fløting av tømmeret.
Da vi hadde funnet den siste posten vi skulle ta for dagen ville vi utforske Otertjerna som skulle være gode villmarksvann å fiske i. Vær, vind, tid og føre gjorde at vi måtte avbryte. Men vi fikk med oss en høyde på 531 moh.
Sykkelturen tilbake ble et kappløp mot hverandre. Det var mye nedoverbakke og de flate strekningene ble tråkket i høyt gir og gav stor fart. Vi brukte ca 30 minutter tilbake til bilen. En flott sykkeltur sådan.
Fredag 14. Mai 2010
Post 48 - Trekkflåten ved Svartoren
Takket være Kr.himmelfartsdag så er det langhelg og jeg har akkurat kommet tilbake fra en overnattingstur i Nordmarka. Forsøk å få fisk i Bjørnsjøen, uten hell. Alt vi fikk var en halvdød sik på 250g. Turen var hovedsaklig for å fiske og få tid ute, enda Kenneth og jeg overnattet kun 2,5 km unna post 30 - Haklokroktjernet.
Klærne er såvidt tørre da vi setter oss i bilen og kjører til Bysetermåsan i Østmarka. Vi skal fiske oss rundt Svartoren, og skal bruke post 48 - Trekkflåten ved Svartoren for å krysse vannet og fiske oss tilbake mot skogsveien. Svartoren er ca 2,5 km lang og gjennomsnittlig ca 15 - 20 meter bred. Og skogsveien ned til sørenden av Svartoren fra parkeringsplassen er ca 0,5 km. Det er mulig å parkere like ved Svartoren, men da vi var der hadde to apekatter parkert på en måte som sperret for oss andre. Sender herved en banan i posten til disse to.
Fiskelykken hittil i år har vært like tilstedeværende som snø i Sahara, men håpet er likevel stort. Vi rigger opp stengene våre og starter å fiske oss oppover. Det er noen få vak, men lite hell på turen. Vi merker at man nesten fisker i kø her, og de få gode vakene vi finner blir fort stoppet av to kanoer.
Siden vi valgte å starte fisket opp fra østsiden og å gå nære vannet så er terrenget noe krevende, men overkommelig. Det er noen steder med bratt terreng og noe tett vegetasjon. Like før vi kommer til flåten er det en liten bekk. Passasjen der trekkflåten befinner seg er det relativt smalt og ca 10 meter bredt. Vi fikk stemplet bøkene og knipset noen bilder og trakk oss fort over og tok en liten pause før vi fisket oss nedover på vestsiden. Fiskelykken var ikke med oss i dag heller, og turen tok oss ca 3 timer. Om du ønsker å ta posten uten fiske vil det ta deg maks 45 minutter om du velger vestsiden hvor stien er enklere.
Svartoren er demmet opp i sørenden og dette ble gjort tidlig på 1800-tallet for å lettere fløte tømmer. I 1958 erstattet man tredammen med stein og sement. Det pleide å være klopper over Svartoren men de ble ødelagt i 1993 og Foreningen ØX fant på den geniale løsningen om å lage en trekkflåte. Noe som var en lettelse for kanopadlerne. Foreningen ØX foreslo i sin tid å ha "tax free" på flåten da den krysser grensen mellom Ski og Enebakk :-)
Jeg møtte opp på kontoret til Skiforeningen og måtte vise frem bevis på at jeg har besøkt 15 poster. Beviset er hull-merker i Kjentmannsboken, som man stempler på hver post. Så her er det ikke noe juks :-)
Det er ikke verdens største merke akkurat, men utrolig morsomt å ha. Neste merke blir når jeg har tatt 25 poster.
Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle ta en tur denne helgen fra fredag til søndag. Nøyaktig hvor og hvilke poster jeg skulle ble ikke bestemt før etter jobb denne fredagen. På vei ut av sentrum stoppet jeg ved Magasinet, en villmarksbutikk like ved Gunerius, og kjøpte et par nødvendige ting. En Jervenduk Thermo, en jokkastikke og noen varmeposer som nødløsning. Også satte jeg kursen hjem. I bilen prøvde jeg å tenke ut hvilke poster som var aktuelle. Planen var å kunne gå på skogsveier, som nå skulle være fri for snø. Jeg visste det ville ble sent, og at jeg mest sannsynlig måtte tilbringe første natten i bilen.
Til slutt fikk jeg bestemt meg for å ta postene, 16, 18 og 19. Og startstedet ville være Damtjern. Etter mye om og men var jeg fremme, OG hadde kontanter til parkering, ca kl 03.30 natt til Lørdag.
Lørdag 01.Mai 2010
Dagen startet kl 07.00 med regn og sur vind. Jeg bestemte meg for å dele dagen i to, hvor første del var å gå ca 4 km i retning NØ for Damtjern. Og andre var å gå vest fra Damtjern forbi Storflåtan deretter nord mot Spålen. På denne måten kunne jeg utnytte det at jeg måtte forbi bilen igjen til å tørke meg litt.
Post 18 - Djevelens Punsjbolle
Jeg kledde på meg regnbukse, forsvarets fotposer, feltjakke og caps. Tok med camelback på ryggen og en lårlumme til diverse. Og satte i marsj retning NØ. Til tross for regn og vind holdt jeg meg varm og i godt humør.
Etter ca 1,5 km tok skogsveien slutt og det gikk over til stier med sporadiske flekker med våt snø. Og der snøen skjulte stien, viste store elgespor veien. Der jeg ble usikker på retningen, stolte jeg på skogens konge. Gamle elgespor i smeltet snø ser betydelig større ut enn hva de var som ferske slik at elgen kunne se ut til å ha vært ca 10m høy. Har også lagt merke til at elgen liker å plage maurtuer. Nesten samtlige maurtuer i dette området hadde 2 eller flere elgespor i seg.
Litt inn i skogen møtte jeg på en hytte, som jeg regner med ut i fra historien i Kjentmannsboken at er en speiderhytte. Åsa hytta. Denne hytten gjorde det lettere å konstantere hvor på kartet jeg er. Jeg har med en GPS, men prøver å la være å bruke den. Det er enda noen hundre meter til jeg må skjære av stien og rett ned i det bratte terrenget. Kartet viser noen bekker som vil lede meg til posten, men på denne tiden av året er skogen full av små bekker laget av smeltende snø så jeg går fordi flere små før jeg til slutt finner en som er stor nok til å være der hele året. Herfra følger jeg bekken (Valbekken) et stykke ned. Faktisk så ender jeg opp litt for langt ned, og finner en liten kloppe som også er beskrevet i Kjentmannsboken at befinner seg litt nedenfor posten.. Da skjønner jeg at jeg må gå litt oppover igjen, men benytter anledningen til å ta en del bilder av den store fossen som litt lenger oppe skal være et enda flottere syn. Det er flere punkter langs denne bekken som jeg stopper ved og lurer på hvor posten står. Det er fantastiske og voldsomme fosser. Tidspunktet på året er helt perfekt for å se på dette stedet. Masse smeltet snø. Til slutt kjenner jeg igjen noe fra bildet i Kjentmannsboken, her er posten. På vei hit har jeg tenkt at navnet var noe overdramatisert, men når jeg fysisk stod ved posten selv nikket jeg og var enig. Navnet stammer fra noen speidere fra Hønefoss.
Jeg vil tippe at fossen er et sted mellom 15 og 25 meter høyt, og det er ikke fristende å falle ned. Vannet har over tid gravd seg dypt ned i steingrunnen, og nederst i juvet er det en liten grotte som elven har gravet ut. Her har flere gutter gjennomårene hatt sin hemmelige plass. I tillegg til at dette er en kjennmannspost, fant jeg også en post for Geo Catching (husker ikke helt navnet). Her var det et kokekar fra forsvaret som folk hadde fylt med diverse ting, bl.a. et par lesebriller som manglet er glass. Det stod at man kunne ta med en ting, men måtte da også legge igjen noe. I tillegg var det en notatbok og en penn, som jeg brukte til å legge igjen et lite merke. Bl.a. med link til denne bloggen.
Etter å ha knipset et par bilder satte jeg kursen tilbake mot Damtjern. Det var en post til jeg skulle ta på veien tilbake.
Post 16 - Kjerraten i Åsa ved hjulhus nr 9.
Nesten tilbake til parkeringsplassen ved Damtjern så ser jeg noen sorte rør nede i dalen, og skjerer av skogsveien og ned til rørene. Jeg ender opp like ved noen skilt som forklarer hva disse sorte rørene er. Denne ble bygget for over 200 år siden! Og ble brukt til å frakte tømmer, fra Steinsfjorden og opp i nordmarka! Den hadde en kapasitet på 240 stokker i døgnet. På tiden den ble bygget var den et teknologisk fenomen uten sidestykke. Den stod ferdig i 1809 og var i drift frem til 1850. Den er 3900 meter lang og fraktet tømmer opp hele 389 meter. Det er virkelig fascinerende historikk, du kan lese mer om det her.
Jeg føler en grønnmerket sti ned til neste punkt langs rørene. Herfra kan jeg se posten stå på en stake et lite stykke lenger ned og løper ned. Følelsen av å ta to poster på så kort tid var deilig, og jeg følte at jeg var i god driv.
Jeg kommer med tilbake til bilen og fyrer den opp for å tørke av det værste av fuktigheten. Regnet har for lengst blitt til tung sludd slik at jeg var ganske våt selv på innsiden av klærne. Når varmen kommer seg i bilen begynner jeg fort å bli sigen, og kommer til å tenke på at jeg ikke har spist noe og klokken nærmer seg 12. Jeg får i meg litt mat og leser meldinger på telefonen, jeg har bursdag så det tikker inn masse hyggelige gratulasjoner. Litt i ørska etter maten og varmen svarer jeg på noen, og får meg et par timers søvn.
Post 19 - Janhula
Når jeg våkner har været blitt bedre, og solen skinner.
Jeg titter på kartet og bestemmer meg for en rute, og hvor jeg skal tilbringe natten. Målet er å ta natten i hula på post 19 - Janhula. Etter en grundig gjennomgang av pakning, klær og utstyr ser jeg at det kommer en ny bil inn på parkeringsplassen. Vi utveksler noen ord, og finner ut at vi begge skal samme vei og har planer om å overnatte like ved siden av hverandre. Så da bestemmer vi oss for å møtes ved et punkt langs skogsveien. Han har med seg sykkel og sykler i forveien. Vi har utvekslet telefonnummer slik at jeg kan kontakte han når jeg er ved møtepunktet. Klokken er ca 20 og vi starter. Han sykler i forveien, mens jeg går. Jeg setter på musikk i ørene og går etter sykkelsporene hans og dessverre glemmer å følge med på kartet. Etter noen timers gange begynner jeg å bli noe usikker på veivalgene, men når jeg titter utover ser jeg både Stor- og Vesleflåtan og det ser ut som om jeg er på riktig kurs og fortsetter. Når klokken blir nærmere midnatt skjønner jeg at jeg virkelig er ute av kurs. Kompass og GPS viser helt forskjellige retninger, og GPSen har sluttet å vise kart og egentlig det meste og er dermed ubrukelig. Og kompasset er helt nytt, så jeg tør ikke helt stole på det heller. Samtidig får jeg en tekstmelding fra Christopher som syklet, hvor han skriver at han tok vei og endre opp sør og var nå tilbake i bilen og på vei hjem. Da bestemmer jeg meg for å snu, og gå tilbake og ned til første veikryss for å ta natten der og forhåpentligvis være mer våken til å finne ut av hvor jeg er da. Et par kilometer lenger ned på skogsveien kommer jeg til et kryss og tar av sekken og setter meg inn i jervenduken med kart, kompass og hodelykt. Og prøver å backtracke hvor jeg har gått og bestemmer meg for hvor jeg trolig befinner meg, og sovner lett like etterpå.
Søndag 02.Mai 2010
Jeg våkner kl 06 av lyder like bak meg. Det er en elg. Jeg sitter med hele kroppen inne i duken, og både jervenduken og sekken utenfor er godt kamuflert, slik at elgen har neppe sett meg. Og duken er konstruert for å holde på varme, slik at jeg tror heller ikke elgen har kjangs til å lukte meg. Jeg åpner en luke ganske forsiktig for å se om jeg kan se han, men jeg sitter med ryggen inntil noen steiner og han befinner seg bak meg. Etter kort tid så hører jeg han ikke lenger.
Jeg ser at sola er på vei opp, og at jeg har valgt meg en plass i skyggen. Jeg har ikke vært kald gjennom natta, men begynner nå å kjenne at jeg er kald på tærne. Det er frost på sekken og bakken rundt meg så jeg stikker hånden ut og henter propanbrenneren fra sidelummen på sekken og fyrer opp litt inne i duken for å tørke og varme meg litt. Jeg skrur på GPS og får litt av et sjokk når den endelig viser kart og posisjon igjen. Jeg befinner meg en halvmil unna hvor jeg trudde jeg var, og over en mil unna hvor jeg hadde planlagt å være på dette tidspunktet. I nattensmørke må jeg i går kveld ha oversett et veiskille og da jeg i går så på Stor- og Vesleflåtan stod jeg ikke på nordsiden av vannene slik jeg trudde, jeg var tilsvarende sør for vannene.
Jeg kommer meg ut av duken og får i meg noe mat. Humøret er på topp etter en god natts søvn og litt mat i magen. Det er en bekk som renner like ved så jeg benytter muligheten til å fylle opp vann. Jeg tar frem kameraet og leker meg litt med selvutløser og forsvarets BF (bjørnefitte). Solen skinner, jeg føler meg full av energi og jeg gleder meg til å sette i marsj for å ta post 19.
Post 19 - Janhula forsøk 2
På vei tilbake kommer jeg mellom Stor- og Vesleflåtan igjen, og ler for meg selv over hvor blind jeg må ha vært i natt. Og vel oppe i krysset hvor jeg i går skulle ha gått nord ser jeg hvorfor jeg bommet. Veien nordover er skjult med snø og det var ikke lett å se at det i det hele tatt gikk en vei her. På grunn av snøen velger jeg å legge igjen sekken under et tre, og tar med meg kun det viktigste. Vann, sjokolade og kamera. Kart, kompass, GPS, jokkastikke og noe brennbart har jeg alltid på meg hele tiden.
Det blir en flott stigning fra ca 450 m.o.h til ca 550 m.o.h. på en strekning på ca 4-5 km. Jeg går ikke lenger på bar skogsvei, men i gamle skiløyper med hardpakket snø. Det blir ikke mye tyngre å gå, spesielt uten storsekken (ca 30 kg). Det er fin utsikt og jeg benytter muligheten til å ta noen bilder samt fyre et "obligatorisk" lite bål med jokkastikka og noe tørt gress jeg finner. Jeg slukker bålet og går videre.
Vel oppe på toppen mellom Storflåtaflaka og Nautsundkollen, og jeg må nå skjære av løypa og ut i løssnøen. Fra løypen og til posten er det ca 500meter i luftlinje. Dette viser seg fort å bli den tøffeste etappen på hele turen. Jeg går igjennom snøen hvert 4. skritt og snøen rekker meg til låret. Dette er et myrområde og har endel falne trær liggende under snøen som skraper opp leggene, Jeg bruker ca halvannen time på å komme meg bort til foten av Nautsundkollen hvor posten ligger. Men det er tett skog og ulendt terreng, slik at det blir mye frem og tilbake for å lete etter posten. Senere titt på GPSen viser hvor mye jeg surret før jeg til slutt fant posten.
I denne hulen holdt Fleske-Lars til rundt 1830. Hans rette navn var Jan og han var, i følge Reidar Holtvedts "Fortellinger fra Krokskauen", en fæl tjuvradd. Om sommeren stjal han mat fra setrene i Marka så lenge det var noe å hente der. På vinterføre måtte han til bygds for å hente flesk på stabburene å Ringerike og i Sørkedalen. Det var derfor han ble hetende Flekse-Lars. Ellers levde han av jakt, fiske og bær. Han var også flink til å dreie trekopper og boller. Her skal også Ole Høiland har hatt tilhold etter tyveriet fra Norges Bank.
I dag kunne jeg se en gammel kaffekjele og kasserolle som helt klart må være fra Fleske-Lars' tid. Inne i hulen lå det slipte stokker som kunne brukes som seng. Jeg fikk en rar følelse i det jeg krøp inn i hula, og følte jeg invaderte noens hjem. Jeg var likevel frekk nok til å ta noen bilder før jeg satte kursen tilbake til sekken og til slutt også bilen.
Spaserturen tilbake til sekken var fin, men like før jeg kom tilbake til sekken så jeg det hadde dukket opp noe nytt i løypen. Her lå det en død hare, som nesten hadde fått hodet revet av. Det var ingen tegn til rev eller ulv, slik at det må ha vært enten en hønsehauk eller kongeørn som har tatt den. Det var høyspentledninger like over der haren lå og jeg tipper fuglen har fløyet inn i en av ledningene med byttet og mistet det. Det som gjør meg så usikker er at ørner tar byttet i ryggen og ikke i nakke slik en rev eller ulv ville gjort. Jeg har gitt opp å finne ut av hva det var.
Turen etter jeg fikk på sekken igjen var grei, og jeg kunne kjenne at føttene begynte å bli ganske så slitne. Det var nok en vannblemme eller to på gang, sammen med noen gnagsår. Men det gikk helt greit. Det tok ikke mange timene før jeg var tilbake til bilen og kunne konstatere at jeg nå har tatt nok poster til at jeg har Kjentmannsmerket i bronse :-) Målet er selvfølgelig gull, slik det er for enhver nordmann, så dette er ikke siste turen....
Du kan være kald og hard, og du kan være varm og god. Og så lenge jeg tar vare på deg vil du alltid være der for meg. Du er trofast. Om jeg går meg bort, gir du meg tid til å finne veien tilbake. Du inneholder alt, og lærer meg stadig nye ting. Du gjør meg nysgjerrig. Du er uten unntak alltid rettferdig. Kjære natur, takk for turen!
